Brita har bipolar type 2: – Akademia trenger mangfold!

Brita er sivilingeniør, har en doktorgrad og jobber i akademia. Hun håper å kunne bidra til mer åpenhet på arbeidsplassen om psykisk helse med å fortelle sin historie.
Foto: Privat

Hei! Jeg heter Ann Kristin, og er frivillig skribent for Bipolarforeningen. I serien “Portrett” vil jeg intervjue forskjellige, inspirerende mennesker med bipolar lidelse, som på hver sin måte har noe viktig å melde, og potensielt lære oss. Her kan du lese en introduksjon til serien, og om hvorfor jeg ønsket å initierere akkurat dette. 

Nå skal dere få bli kjent med Brita, en universitetsutdannet, hardtarbeidende og modig mamma, bosatt i Trøndelag. Hun er (blant annet) opptatt av brukerrettigheter og helse, og har troen på at tilrettelegging på arbeidsplass blir best gjennom gode relasjoner og ressursfokus. Brita viser at både høyere utdanning, familieliv og en krevende jobb (òg bipolar lidelse) kan ko-eksistere, med gode grep, hensyn og åpenhet.

Tidligere har Brita publisert et innlegg på bipolar.no om åpenhet i arbeid, som først ble publisert på bloggen hennes. Kan også anbefale denne artikkelen om samme tema, publisert i Khrono.

  1. Hei, Brita! Hvem er du? Kan du kort beskrive din hverdag?

Hei, jeg heter Brita Fladvad Nielsen og jeg er 43 år. Jeg er gift og har tre barn, og bor i et byggefelt i Malvik nord for Trondheim. Hverdagen min nå for tiden består stort sett av snømåking. Ellers er det kanskje litt for mye jobb; i tillegg er jeg er med i mange frivillige utvalg og foreninger, litt korps og så prøver jeg å være utendørs med ungene eller treffe venner når det er mulig.

  1. Hvilken erfaring har du, jobb, utdanning?

Jeg er sivilingeniør med utdannelse som industridesigner. Men jeg jobbet bare noen år som industridesigner, internasjonalt, før jeg tok fatt på doktorgraden, og kan vel nå si at jeg er aller mest akademiker. Å jobbe på NTNU gir en uendelige muligheter for å treffe mennesker med kunnskap på ulike felt, og folk som brenner for det de jobber med enten det er utdanning eller forskning.

Etter at minstemann ble født døv, har det dessuten vært en slags opplagt følge at jeg engasjerer meg i likestillingskamp og inkludering. Det tar nå opp deler av mitt profesjonelle og mitt personlige liv.

  1. Hvilken type bipolar lidelse har du, hvordan fortoner den seg for deg, hvor lenge er det siden du fikk diagnosen?

Jeg er bipolar 2, og jeg fikk diagnosen etter at jeg fikk en depresjon i forbindelse med min første fødsel i 2009. Da tror jeg at jeg hadde levd med dette i ca 15 år. For meg er jeg enig med dem som ser på det som en slags søvn-sykdom, for det er søvn som har vært min hovedutfordring.

I tillegg har jeg faser hvor jeg setter i gang altfor mange greier og blir hypersosial, og noen faste “nedeperioder”, som er ganske faste men som likevel overrasker meg hver gang. Dersom jeg møter på spesielle påkjenninger, kan jeg gå rett ned i mørket. På en jobb ved universitetet betyr det at jeg stadig må være i forkant og det med å få til balanse i jobb og fritid er et evig prosjekt.

Jeg kan ikke si at jeg er en solskinnshistorie, annet enn at jeg har begynt å innse at jeg av og til trenger helt pause for å unngå en opptur som ender i kræsj etterpå. Er sykemelding tilrettelegging? Ja, kanskje synes jeg at bipolare e.l. burde få gradert sykemelding på resept, som man selv kunne benytte ettersom symptomene kommer. Det tror jeg kunne være fint.

Jeg mener at det er to som er ansvarlige for tilrettelegging; meg selv og min leder. På universitetet kan man ta på seg eller få tildelt et uendelig antall oppgaver, og det er utydelige spilleregler i forhold til hvor mye man kan gjøre.

Det viktigste er likevel å ha en lydhør leder og kolleger man stoler på. Når det gjelder tilrettelegging, så er det et lederansvar å sørge for at ansatte har en bærekraftig balanse med oppgaver og hvile. Men det er meg selv og min leder sammen som må finne ut av det. Uten at jeg er åpen er det jo vanskelig også for hen. Samtidig er det tidvis vanskelig å skjerme seg, fordi mange har veldig mye på tallerkenen, og sektoren generelt er «hypoman» for tiden.

  1. Hva synes du er det beste med bipolar lidelse?

Det beste er egentlig at jeg (tror) jeg kan si med hånden på hjertet at jeg forstår hvordan det er å være på bunnen av dypet, i svært sårbare situasjoner, og det gir et utgangspunkt for å forstå andre mennesker og andres erfaring.

Det nest beste er at jeg har fått et spennende liv hvor jeg har opplevd utrolig fine ting på grunn av det som er kreativitet og «hopp i det»- mentalitet som jeg har inntrykk av at er noe flere med bipolar lidelse har (Selv om jeg ikke tror at dette nødvendigvis er lidelsen, men et sammentreff av at flere med bipolar lidelse har høy kreativitet og utforskertrang).

Jeg kan raskt se sammenhenger og få nye idéer og noen ganger føle at jeg er i ett med kosmos, på en veldig rar måte. En slags naturlig rus og helhet.

  • Den vondeste myten jeg har hørt, er at folk med bipolar lidelse aldri burde få lov å få barn. At man ikke kan være en god forelder eller omsorgsperson. Den er vond. Og ikke riktig.

    Brita Fladvad Nielsen

  1. Og det verste?

Det verste er noe som jeg har lært om i det siste, av kunnskaps-delere på SoMe faktisk: At man på toppen av hypomanien kan komme i et stadie hvor man sier ting som er for skarpt, eller for utfordrende, i forhold til andre.

Det er en slags blandet situasjon hvor man blir litt høy på seg selv blandet med kreativitet og en skarp kritikk. Da kan man si ting man angrer på og det kan gnage på en. Det er nesten verre enn å være veldig deprimert, fordi man ikke har helt kontroll på hva man sier.

  1. Hva er den største myten om bipolar lidelse? 

Hm, jeg vet ikke. Den vondeste er noe som jeg har lest på mange mamma-forum, at folk med bipolar lidelse aldri burde få lov å få barn, at man ikke kan være en god forelder eller omsorgsperson. Den er vond. Og ikke riktig. Mange kan være drittsekker og fæle foreldre, det klarer de helt uten diagnose. 

  1. Hva skulle du ønske du selv hadde visst, da du fikk diagnosen?

Jeg skulle ønske at jeg hadde visst det før. Og jeg skulle ønske jeg hadde visst at jeg burde tatt den der medisinen for å få sove, lenge før jeg turte (som var 6 år seinere).

  1. Hva er du stoltest av å ha fått til i livet ditt? 

Barna mine, og å få kjempet meg frem til et språk for mitt eget døve barn, og at jeg har klart å kjempe for at også hennes søsken får lære tegnspråk slik at alle i familien kan snakke sammen.

Jeg er stolt over at jeg ikke har latt diagnosen stoppe meg på noe vis og at jeg alltid har tenkt og sett at alle har utfordringer i livet, det er ikke bare oss med bipolar lidelse. Jeg er også stolt over alt jeg har opplevd og at jeg har gått for alt jeg har ønsket meg og oppnådd de fleste tingene som er viktige for meg.

  1. Når har du det aller best?

Når relasjonene mine til familie, venner og kolleger er bra og når jeg føler på fellesskap. Siden jeg har en hjerne som kan «lure meg» i sin vurdering av dette, må det nok også være når jeg sover akkurat nok, kommer meg ut i frisk luft og har familie og venner rundt meg. Og når det ikke er mørketid. Jeg tror ærlig talt ikke oss med bipolar lidelse burde bo nord for Kristiansand i verden.

  1. Hva vil du si til nydiagnostiserte, som søker etter info?

Min erfaring er selv at jeg kun har truffet folk som kan nok om bipolar lidelse når jeg har blitt innlagt. Det er ikke godt nok. Å følge med på Bipolarforeningen, eller på folk som har utdannelse innen tema, kan være en god ide.

Det finnes mange gode lister med anbefalinger hvis man søker på nett. Det finnes også gode dokumentarer, men noe kan kanskje virke skremmende så det kan være lurt å ha noen å se ting og diskutere sammen med.

  1. Hva vil du si til f.eks leger, lærere og ledere der ute, som kanskje ikke vet nok om bipolar lidelse?

De bør endre medisinutdanningen slik at de kan et minimum om bipolar lidelse, og andre ganske vanlige diagnoser. Det er ikke godt nok at det er så høy terskel for å kunne få hjelp. I tillegg burde arbeidsgivere generelt, spesielt HR og ledelse, få opplæring i de vanligste, psykiatriske diagnosene.

Brita “in action” på jobb mens hun holder foredrag.
  1. Hva er det aller beste rådet/trikset du har (/har fått) for et godt liv?

Jeg har lært at det viktigste er å sørge for at jeg sover og holder en jevn rytme. Rutine er bra. Jeg prøver å tenke at jeg må mestre bipolar, som førsteprioritet i livet. Da prioriterer jeg nemlig også mine nærmeste.

Dersom ting blir for mye, prøver jeg å ikke vente for lenge med å roe ned. Det er det jeg håper jeg lærer en gang, men det er likevel et evig prosjekt å få til. Jeg prøver også å lytte til andre rundt meg, og har heldigvis gode venninner også.

  1. Har du et forbilde og hvorfor ser du opp til akkurat den personen?

Jeg har mange forbilder, det er utrolig mange rundt meg som inspirerer. Mennesker får til utrolig mye og det er så mange som står på. Men jeg har aldri ønsket å ha ett spesifikt forbilde.

  1. Hvordan/hvorfor kan akkurat du kanskje inspirere andre?

Jeg er spesielt glad hvis jeg kan bidra til at mennesker på universitetet tør snakke åpent om sin psyke! 

  1. Hva mer burde jeg spurt deg om, og hva ville du svart?

Vil bare si at Bipolarforeningen gjør veldig mye bra arbeid! Jeg skulle gjerne bidratt mer selv, men jeg må jobbe mest for mine barn akkurat nå. Jeg håper flere melder seg som frivillige eller deltar på aktivitet når de kan.

Vi takker deg for ærligheten og åpenheten, Brita. Du inspirerer utvilsomt mange!