Karin Yrvin finner styrke i bipolar lidelse: – Følelsene er en gave!

I serien “Portrett” intervjues forskjellige, inspirerende mennesker med bipolar lidelse. Jeg har selv savnet rollemodeller og eksempler på gode liv med bipolar. Dette siden jeg for en tid tilbake måtte sette arbeidslivet på vent etter å ha brent meg ettertrykkelig ut, og fikk diagnosen bipolar. Jeg ønsker derfor å identifisere og spre inspirasjon og framtidstro: På at det går an å både leve godt, vokse, bidra og arbeide. Jeg er evig takknemlig for at det var akkurat Bipolarforeningen som kom opp øverst i det berømmelige google-søket “bipolar + råd”, senhøsten 2021. Det er utvilsomt en utrolig viktig jobb som gjøres,- å informere, avstigmatisere og avmystifisere. 

Karin Yrvin har en kjent politisk karriere blant annet som stortingsrepresentant, en rå CV og ca 8000 google-treff på navnet sitt. I 2011 var hun den første representanten på Stortinget til å si fra talerstolen at hun har en bipolar lidelse. Siden den gang har hun banet vei for mange. Hun er også vinner av Tabuprisen, for sin åpenhet om psykisk sykdom.

Men Karin er så mye mer enn dette også. Hun er ikke bipolar hun har ikke bipolar, hun har en sårbarhet for bipolar, sier hun. Denne språklige nyansen likte jeg, og vil høre mer om. 

Hei, jeg er Karin, er 52 år. Jeg jobber som spesialrådgiver i Forbundet for Ledelse og Teknikk.

Jeg har vært Stortingsrepresentant, statssekretær, generalsekretær, politisk rådgiver og fagsjef, Så har jeg hatt tillitsverv ved siden av, blant annet i styret i Vålerenga Fotball og nå i VIF.  Jeg er statsviter og høgskolekandidat i økonomi og administrasjon.

Jeg har er sårbarhet for bipolar lidelse type 1. Jeg får den kastet på meg perioder, men er meste av tiden i remisjon (bedring/symptomfri). Jeg var åpen om dette i en kronikk i Aftenposten i 2011.

At hjernen fungerer raskt. At jeg tenker utenfor boksene. Og at jeg evner å føle på så mange følelser. Det er en gave.

Sist gang ble det synlig i sosiale medier at jeg var dårlig. Det er skamfullt. Jeg velger å tenke at det skjedde, men så ser jeg alle i øynene etterpå. Jeg går videre etter en episode. Det er min mestringsstrategi.

At man er syk hele tiden.

At det tok lang tid å treffe rett med medisiner. Det tok tid å stabilisere sykdommen. Så mer kunnskap om medisiner skulle jeg gjerne hatt i starten.

Det er litt vanskelig å si, fordi jeg primært har gode minner fra hva vi fikk til sammen i politikken. Men kanskje 50 prosent kjønnskvotering i Arbeiderpartiet, sammen med gjennomslag for LGBTQ rettigheter, og arbeidet som taleskriver.

Det er så godt når gleden fyller kroppen. En blir så veldig lykkelig. Det er litt trist at de som ikke har diagnosen kanskje ikke evner å føle slik.

Det finnes ikke en mal for å leve med sårbarheten, og det er forskjellige måter å håndtere det på. Selv leste jeg alt jeg kom over av bøker og nettsider. Og jeg hadde god støtte i en venn som også er sårbar for bipolar lidelse, og som hjalp meg med forståelsen av det å leve med psykdom. Og ikke minst var det viktig å finne et språk for å snakke om psykdom. Bipolarforeningen er unike her, og i det å være der for deg.

De har et ansvar for å vite det de bør vite om dette. Det er også viktig at de forstår, og ser mennesket bak diagnosene og symptomene. Selv har jeg gitt en brosjyre om bipolar lidelse til de som trenger å vite mer. Det har fungert godt.

Vissheten om at det er en enorm styrke i det å leve med bipolar lidelse.

Jens Stoltenberg. Han er inspirerende både som leder og politisk. Og Stephen Fry, så klart. Han har gjort enormt mye viktig, holdningsskapende arbeid innen psykisk helse med sin åpenhet.

Det er et litt vanskelig spørsmål. Men det er kanskje greit å vite at andre lever med sårbarhet for sykdommen og har det fint? 
(- JA!, sier vi i Bipolarforeningen)

Hva synes du om at ikke alle takler dette med psykisk sykdom? En del har problemer med at jeg er sårbar for bipolar lidelse: De om det.