Tidligere fotballproff: – Mange brikker falt på plass da jeg fikk diagnosen

Pål Kristian Økland forteller at han lever godt med diagnosen bipolar lidelse type 1. Han håper å kunne inspirere til åpenhet, og til å ikke gi opp når mørket inntreffer.
Foto: Privat

Hei, jeg heter Ann Kristin og er frivillig skribent for Bipolarforeningen. I serien “Portrett” intervjuer jeg forskjellige, inspirerende mennesker med bipolar lidelse, som på hver sin måte har noe viktig å melde, og potensielt lære oss. Her kan du lese en introduksjon til serien, og om hvorfor jeg ønsket å initierere akkurat dette. 

Bipolare lidelser finnes hos alle samfunnslag, mennesketyper og kulturer. Det er ikke sikkert denne serien lykkes med å portrettere mangfoldet til det fulle, men prosessen er uansett spennende. Jeg elsker å møte mennesker med en dæsj levd liv i kofferten. I dag, på selveste Bipolardagen, skal vi bli kjent med Pål Kristian: Historiker, tidligere fotballproff, ungdomsskolelærer og trebarnsfar. Bergenser er han også.

  1. Heisann! Hvem er du, alder, sivilstatus/barn? Kan du kort beskrive din hverdag?

Mitt navn er Pål Kristian Økland. Jeg er 44 år og bor på Askøy like utenfor Bergen, men er en kjuagutt oppvokst på Møhlenpris i Bergen sentrum. Jeg er gift med en tålmodig kone, og vi har en jente på 3 år. Fra et tidligere forhold har jeg to andre barn, en jente på snart 22, og en gutt på 15. Hverdagen er hektisk og tettpakket, på en god måte. Jeg er utdannet historiker og er lektor, og jobber som rådgiver og kontaktlærer på en ungdomsskole. Ellers gjør jeg det jeg kan for å følge opp familien min, med alt det innebærer av fritidsaktiviteter og andre hverdagslige, familiære ting. 

  1. Hvilken erfaring har du, jobb, utdanning?

Jeg er tidligere profesjonell fotballspiller. Ikke med topplønn, men jeg kunne leve av det som ungdom og ung familiemann. Jeg studerte ved siden av, man er ganske privilegert når man får betalt for å bedrive hobbyen sin. Derfor bestemte jeg meg tidlig for å begynne på Universitetet i Bergen mens jeg spilte i Brann, og senere ved Universitetet i Agder, mens jeg spilte i Mandalskameratene.

Vi flyttet hjem fra sørlandet da min eldste begynte på skolen, og jeg jobbet et par år i sportsbutikk mens jeg fikk på plass PPU’en (praktisk pedagogisk utdanning), slik at jeg kunne jobbe som lærer. Fikk jobb i Askøy kommune i 2010, og har jobbet der siden. Tok mastergrad i historie mellom 2016 og 2018, og kunne endelig betegne meg som historiker,- ikke bare i hjertet, men også på papiret.

  1. Hvilken type bipolar lidelse har du, hvordan fortoner den seg for deg, hvor lenge er det siden du fikk diagnosen?

Jeg har bipolar lidelse type 1, og fikk diagnosen i 2015. Mange brikker falt på plass for min del da jeg fikk diagnosen. Men også for de rundt meg. Det hadde vært noen turbulente år, spesielt etter at jeg ga meg med fotballen rundt 2010, og frem til jeg fikk behandling, -både kognitivt og ved medisiner. I et retrospekt var nok idrett og trening en buffer, eller katalysator, som på mange måter trolig holdt toppene og bunnene i sjakk for meg.

4. Hva synes du er det beste med bipolar lidelse?

Hukommelsen er det beste for min del. Jeg har en forholdsvis grei husk, spesielt om unyttige ting man strengt tatt ikke trenger, men som er ganske å kjekt å kunne dra frem ved ulike anledninger. Har fortsatt ikke kjøpt en eneste bok som student. Periodevis høyt energinivå og mange gode ideer kan også være en positiv ting, om jeg klarer å kanalisere det.

5. Og det verste?

Det verste for min del, har vært søvnproblemer. En av de viktigste brikkene som falt på plass i 2015, var forklaringen på hvorfor jeg så lenge jeg kan huske, har hatt problemer med å få sove. Spesielt det lyse sommerhalvåret er noe jeg fortsatt gruer meg til, selv om det går bedre nå.

Uro og rastløshet bør også nevnes. Når det begynner å «klø på undersiden av huden», vet jeg at det er på tide å gjøre noe, gå en tur eller ta meg en prat med min kone. En annen ting jeg dessverre ikke kommer utenom, er den dårlige samvittigheten. Rettmessig dårlig samvittighet. I perioder med aktive sykdomsepisoder, har jeg ikke alltid vært den faren som spesielt mine to eldste barn hadde krav på. Dette plager meg, og vil nok følge meg resten av livet. Vi snakker imidlertid mye om det, og håndterer det med åpenhet og ærlighet.  Det hjelper. Den dårlige samvittigheten fungerer også som regulering og motivasjon, til å leve strukturert, helsefremmende og gjøre kloke valg her og nå.

  • Jeg håper at jeg kan inspirere andre til aldri å gi opp. Uansett hvor mørkt, er det som regel et snev av lys der fremme.

    Pål Kristian Heum Økland

  1. Hva er den største myten om bipolar lidelse? 

At vi ikke kan leve et normalt og fullverdig liv som andre, og at bipolar lidelse er likt for alle som har det. Det er like ulikt og individuelt som det antallet som har diagnosen.

  1. Hva skulle du ønske du selv hadde visst, da du fikk diagnosen?

Jeg fikk vanvittig god hjelp og oppfølging ved Øyane DPS i perioden etter at diagnosen ble satt. De fortjener all skryt, og jeg ble så godt ivaretatt i den perioden. 

Når det er sagt, så var min kunnskap rundt bipolar lidelse svært begrenset i forkant. Her måtte jeg rett og slett skaffe meg og fylle en verktøykasse. Det første året etter at diagnosen ble «servert», ble derfor satt av til å søke kunnskap. Jeg var så heldig å få plass på psykoedukasjonskurs i regi av Helse Bergen, og gikk deretter mitt første mestringskurs i regi av Bipolarforeningen. Her kom jeg i kontakt med andre som både var “ferske”, og de som var mer rutinerte. Dette var til god hjelp de første årene, og ga masse erfaring på kort tid. 

For meg var det viktig å skaffe meg så mange inputs og så mye kunnskap rundt min egen sykdom som overhodet mulig. I denne fasen traff jeg på mange kunnskapsrike og åpne personer som delte villig, og jeg ble en del av et fellesskap.

  1. Hva er du stoltest av å ha fått til i livet ditt? 

Det er mange ting jeg er stolt av å ha fått til: Utdannelse, jobb, fotballkarriere, far til tre flotte barn, og kjøp + oppussing av et unikt og fantastisk hus.  Men med etterpåklokskapens briller, sitter jeg igjen med en fullpakket ryggsekk av ting jeg ikke skulle sagt og gjort. Slik er det for mange av oss, vi kan i perioder ha gitt våre kjære grå hår av alle våre påfunn og mindre helsefremmende handlinger. 

For min del innebar de siste 5-6 årene før diagnosen ble stilt, det man kan kalle selvmedisinering i form av alkohol og overdreven trening. Noe som sikkert kan høres ut som en interessant kombinasjon. Dette var verken bra for de rundt meg, eller for meg selv, og jeg savner ikke denne fasen på noen måte. Det at jeg hadde levd et forholdsvis langt liv som toppidrettsutøver, en fase som plutselig var over, fikk meg ubevisst til å søke kompensasjon. Dette var tøft, men likevel ekstremt vanskelig for meg å fange opp på egen hånd. 

De siste 7- 8 årene har derimot vært bra, og jeg er stolt over at jeg har klart å etablere en god hverdag, som innebærer rutiner og forutsigbarhet. Da trives og fungerer jeg bra, både som far, ektemann, arbeidstaker og venn.

  1. Når har du det aller best?

Jeg har det aller best når Liverpool vinner… Nei, det var litt tøys. Jeg har det bra i flere settinger. Jeg elsker jobben min. Det å kunne undervise tenåringer i fagene mine, samt gi de et klapp på skulderen eller en god klem hvis de trenger det. Det å kunne møte litt usikre, unge medborgere med empati og forståelse gir meg utrolig mye. Jeg har det også bra når jeg gjør ting med familien, alt fra å lage mat til å se en god film. Ellers elsker jeg å studere, og tar nok opp igjen den tråden når jeg en gang skal pensjonere meg. Jeg har det bra når de rundt meg ser at jeg har det bra.

Pål Kristian i «action» på fotballtrening.
  1. Hva vil du si til nydiagnostiserte, som søker etter info?

Ikke vær redd for å ta kontakt med andre som har erfaring. Det kan være erfaringskonsulenter, eller det å ta turen på åpne treff i regi av Bipolarforeningen. Her kommer det andre som har det som oss, og det er godt å prate med andre. Gjerne sammen med pårørende. Man kan gjerne si at det er vi som har lidelsen som er bipolar, mens det er de pårørende som har lidelsen.

  1. Hva vil du si til f.eks leger, lærere og ledere der ute, som kanskje ikke vet nok om bipolar lidelse?

Ikke vær redd for å snakke med personer som har bipolar lidelse for å få mer kunnskap. Det er tross alt vi som sitter i førersetet og har hendene på rattet og føttene på pedalene. Heller det enn å google for mye, det er ikke alltid at man får de mest nyanserte svarene der.

  1. Hva er det aller beste rådet/trikset du har (/har fått) for et godt liv?

For min del er det følgende som gjelder: Medisiner, struktur i hverdagen, forutsigbarhet, fysisk aktivitet, og sist men ikke minst: Åpenhet. Jeg har også kuttet ut alkohol, først og fremst fordi det ikke er ideelt å kombinere med medisiner, men også fordi jeg er en type som ikke trenger det for å ha det kjekt i sosiale settinger.

  1. Har du et forbilde og hvorfor ser du opp til akkurat den personen?

Bortsett fra min mor og min far, som fikk meg som tenåringsforeldre, må jeg si Freddie Mercury. Musikken er en ting, men han ga håp til vanvittig mange som var litt annerledes, i en tid da det ikke var like akseptert som i dag.

  1. Hvordan/hvorfor kan akkurat du kanskje inspirere andre?

Jeg håper at jeg kan inspirere andre til aldri å gi opp. Uansett hvor mørkt, er det som regel et snev av lys der fremme. Men der jeg kanskje har mest å gi, er å oppfordre til åpenhet dersom man føler at det er riktig. Jeg har gjennom åpenhet rundt mine egne utfordringer, nesten utelukkende blitt møtt med positiv respons fra mine omgivelser. 

  1. Hva mer burde jeg spurt deg om, og hva ville du svart?

Hvordan hadde livet ditt sett ut dersom du hadde fått vite om diagnosen din i ung alder, i stedet for som 35-åring? 

Neppe like fargerikt, men jeg hadde muligens fått mer ut av f.eks fotballkarrieren. Lite søvn, overtenking og katastrofetanker, overtrening, og angst før viktige kamper er ikke særlig bra hvis man driver med toppidrett.

Men det er de opplevelsene og situasjonene jeg har gjennomgått, som gjør meg til den jeg er i dag, på godt og vondt. 

Takk, Pål Kristian, for at du er så sporty (i dobbel betydning) og stiller opp i Portrett. Det er oppriktig oppløftende å møte noen som fremhever hukommelse og kunnskap som positive sider ved sin bipolar-diagnose. I blant kan man (Les: jeg i hvert fall) se seg litt blind på statistikk og dels mørke overskrifter. Det er derfor så befriende å bli minnet på at: Har du møtt én med bipolar lidelse, så har du møtt ÉN. Individuelle forskjeller, nyanser og ikke minst ressurser er bestandig mest interessant og konstruktivt å fordype seg i. – Ann Kristin