Marianne har bipolar type 1 og bruker erfaringen til å kurse ledere

Marianne er en virvelvind av en formidler innen psykisk helsearbeid og det gode arbeidsliv. Mange av dere kjenner henne nok som styreleder i Bipolarforeningen også. Se gjerne Mariannes Linkedin-profil, hvor hun stadig adresserer tema for et helsefremmende arbeidsliv, samt viktigheten av et positivt utøvd menneskesyn i samfunnet for øvrig. 

Jeg heter Marianne Secher, og er 45 år. Er gift med Jacob, har 3 barn, 1 bonusbarn, og 1 barnebarn.
Jeg bruker tiden min mest til å bygge opp eget firma, være deltidsstudent, styreleder for Bipolarforeningen, være tenåringsmamma, kone og når overskuddet tillater det – litt sosial med venner.  Elsker å lese bøker, og kan «sluke» en god bok på en dag om jeg får sitte og lese i fred og ro.

Jeg har egentlig ikke noe akademisk bakgrunn. Jeg ramlet ut av skolegangen etter første året på videregående, og fant ikke veien tilbake. Jeg har tatt brevkurs gjennom NKI Fjernundervisning for å bli Interiørkonsulent mens mine eldste barn var små.

Jeg hadde en lang, og suksessfull karriere som selger helt frem til jeg måtte se slaget tapt en kort stund og ble ufør på grunn av bipolar-diagnosen. Jeg ordlegger meg slik for det var sånn det føltes da, men heldigvis føles det ikke slik i dag.

Jeg har vært sertifisert både som Microsoft Lisensrådgiver og Jazzercise Intruktør (trening), og er i dag deltidsstudent ved Høyskolen Kristiania hvor jeg tar faget Arbeidsmiljø og psykologi.

I dag består mitt arbeid i å holde workshops, kurs og drive med konsulentvirksomhet gjennom mitt eget firma som heter Mental HMS. Her får jeg fokusere på noe som engasjerer meg stort, nemlig psykisk helse på arbeidsplassen. Og på hvordan ledere og medarbeidere sammen kan skape en større forståelse gjennom økt kunnskap.

Jeg har bipolar lidelse type 1 og det tok noe tid før jeg fikk denne bekreftet, så jeg bruker å si jeg ble “bumpet opp til 1.klasse” 😉

Jeg fikk diagnosen for ca 8 år siden, og starten var veldig humpete med mange innleggelser. Men etterhvert som jeg fikk mer kunnskap om selve lidelsen og lærte mer om hva mine varseltegn og behov er, har livet blitt mye mer stabilt.

Det beste er den tidvise fryktløsheten, energien og kreativiteten. De to første er dobbelt-eggede sverd, men det kan komme mye godt ut av perioder hvor dette gjør seg gjeldende. Men for all del, de kan også medføre en del ulemper om man ikke har et godt sikkethetsnett på plass. Hva kreativitet angår gjør den seg gjeldene i skriving, og mye oppsussing av gamle møbler.

Det verste er når jeg er det jeg kaller «bipolar nede». Når kroppen og hodet er tomt og jeg ikke føler jeg bidrar med noe. Det er det jeg syns er aller verst med diagnosen for min del.

At vi enten er opp eller nede hele tiden, av vi ikke har noe midt i mellom som alle andre.

At kunnskap om egne behov og kjennetegn på de ulike stadiene er noe man burde bruke mye tid på i starten. Og at det å sette grenser, akseptere hvor egne grenser går, og legge til rette for å prioritere egne behov slettes ikke er egoistisk.

At jeg ikke bare har overlevd, men lever og blomstrer. Det var ingen selvfølge.

Når jeg får undervise eller holde foredrag, og får kjenne at jeg kan være til inspirasjon for andre. At alt dette som kunne tatt knekken på meg, faktisk kan brukes til noe. Og ikke minst har jeg det best når jeg er sammen med mennesker jeg er trygg på, hvor jeg får være meg selv, legge til rette for det jeg har behov for uten dårlig samvittighet. Da kjenner jeg at jeg er god nok akkurat slik jeg er.

Vær kildekristisk, ikke la deg rive med og ned i Google-søk. Len deg mot fag og forskning, og bruk tid på å lære deg selv å kjenne på nytt. Du trenger å tilrettelegge og tenke nytt, det er å forvente at man vil gå på noen smeller. Ingen har alle svarene, og ingen blir mester i alt dette sånn fra starten av. Husk å vær snill med deg selv, og trenger du et sted å høre til har vi alltids plass til deg i Bipolarforeningen.

Etterstreb god brukermedvirkning (leger), og bruk gjerne erfaringsstemmen mer inn i undervisningen (lærere). Kombinasjonen mellom å lære av, og lese og lytte til noen som har levd det, gjør læringen mer nyansert og lærerik. Ledere bør oppmuntres til å sette mer fokus på å løfte frem psykisk helse som tema på arbeidsplassen. De positive ringvirkningene av ansatte som har god psykologisk trygghet gir god avkastning både økonomisk og ikke minst psykososialt.

Å våge å være åpen. På denne måten slipper jeg å bruke opp energien min på å late som, eller komme opp med halvdårlige unnskyldninger.

Jeg har ingen spesifikke forbilder, men jeg lar meg inspirere av mennesker som våger å gå sin egen vei, særlig de som trer ut av «A4 konseptet» og går mot strømmen. Sånne heier jeg på, og der vil jeg også helst være.

Jeg håper at ved å vise at jeg mestrer (etter beste evne i hvert fall), og at jeg våger å være åpen og en synlig stemme, at jeg bidrar og kan være til inspirasjon for andre. Vi trenger å se på våre “feil” som muligheter for læring. Og vi trenger å se på sprekker og bulker i «fasaden» som det som gjør oss unike. At jo flere sprekker og bulker der er, jo mer unike blir vi – og at dette er gode ting.

Hvorfor har jeg valgt å være frivillig i Bipolarforeningen? Fordi jeg tenker at kunnskap er makt, og skal vi få et samfunn som blir flinkere til å snakke MED i stedet for OM, må vi med diagnosen gå fremst å vise at dette er noe vi må og skal snakke høyt om. Jo mer vi kan snakke om psykisk lidelse, jo mindre tabu og stigma vil det bli, tenker jeg. Avslutter derfor med mitt favorittsitat for tiden: “Assumptions is the mother of all fu*k ups”. Så jo mer vi vet, jo mindre trenger vi å anta.

Takk for åpenheten din, Marianne, her var det mye positivt å ta med seg.