Livirén: – Nå tenker jeg mer på bipolar lidelse som noe jeg har hatt, enn som noe jeg har

Jeg gikk langs en nydelig, isblå vår-fjord med podcast på øret, da jeg lyttet til Livirén Bratterud for første gang. Hun snakket så ærlig, brutalt men også uendelig håpefullt om livet, mammarolle, karriere og kreativitet. Om bipolar lidelse og innleggelser. I sin film Tung jakke, rettet hun en klok og stødig pekefinger mot psykiatri og menneskesyn. Filmen fikk strålende kritikker. Hun har også vært i media flere ganger om film-arbeidet sitt, og også om sin bipolare lidelse, blant annet i NRK.

Nå har hun sagt ja til å bli med i serien “Portrett.” 

Livirén Bratterud, 40 år. Jeg har en veldig fin sønn på snart 20 år og elsker å være mamma, selv om han nå er så voksen at han snart flytter hjemmefra. Jeg jobber fulltid som filmregissør – lager dokumentarfilm for TV og kino. Akkurat nå er jeg i full sving med to nye filmer som produseres av produksjonsselskapet Medieoperatørene.

Mye tid går med til jobb da jeg elsker det jeg gjør. Men jeg passer på å få nok tid til andre ting jeg liker å gjøre med sønn, venner og nære. Jeg er også opptatt av trening og lader blant annet når jeg er ute i naturen.

Er utdannet regissør ved Høgskolen i Lillehammer, og har også filmutdannelse fra NISS. I tillegg til regi har jeg bred bakgrunn som prosjektleder og fotograf. Har jobbet innen film og TV i 17 år. Min film Tung jakke, vist på NRK (om en mann med bipolar 2), har vunnet flere priser og utmerkelser; Nymfeprisen (DOKFILM), pris på Nordic docs, hederlig omtale (LSFF) og ble trukket frem som en av verdens 30 beste kortfilmer på Cairo International Film Festival i 2016. Jeg holder også foredrag rundt omkring i landet og underviser på OsloMet, i “film som terapi”.

Jeg har levd med bipolar type 1 i mange år, men legen sier den er i remisjon, fordi jeg ikke har hatt symptomer på bipolar lidelse på over seks år.

Min første psykose fikk jeg som 16-åring, den ble utløst etter traumatiske opplevelser. Fikk diagnosen da jeg var 18, fikk den kastet etter meg under et veldig hardt møte med voksenpsykiatrien. Deretter hadde jeg noen episoder med mani/psykose som varte noen uker per episode, med et par år i mellom, frem til jeg var 25 år. Med korte depresjoner etter maniene som varte fra noen uker til 1-2 måneder. Etter det endret mønsteret seg.

De siste 15 årene har jeg jobbet veldig hardt med meg selv og funnet ut hva jeg må gjøre for å holde meg selv i balanse. De siste 12 årene har jeg bare hatt 2 sykdomsepisoder med ca 7 uker per episode inkludert mani og depresjon. Jeg synes det er viktig å holde fokus på det friske i oss og på de friske periodene, som oftest er mye lengre enn de syke. Jeg har regnet på at jeg faktisk har vært ca 94,6 % frisk de siste 12 årene, hehe. Og mitt siste foredrag heter nettopp det; «Psykisk frisk 94,6 % av tiden”.

Jeg blir sett på som frisk av leger og de rundt meg nå, siden jeg har vært stabil og “velfungerende” så lenge. Så jeg er faktisk litt ambivalent til det å snakke om lidelsen nå. Jeg har begynt å tenke mer og mer at jeg kanskje aldri trenger å bli mer syk. Samtidig vet jeg at jeg fortsatt må være bevisst på hvordan jeg lever, slik at jeg ikke får tilbakefall. Per nå tenker jeg mer på bipolar lidelse som noe jeg har hatt, enn som noe jeg har. Jeg har allikevel fortsatt traumer jeg må jobbe meg igjennom, ikke minst som jeg har blitt påført i psykiatrien. 

Min opplevelse er at man blir mer sansevar og får en større bevissthet med en slik lidelse, etter at man har vært på begge poler. Det er fantastisk å få være et menneske som kan oppleve alle ytterpunkter av følelser og samtidig kunne fange opp andre menneskers følelser, for min del innebærer det i hvert fall det. Og det har vært en kjempestor fordel i min jobb som filmskaper. Det å røske til i følelseslivet slik som bipolar kan gjøre, gir også fart på kreativiteten og det levende menneskesinnet. 

Det verste for min del med bipolar lidelse er den ekstreme ensomhetsfølelsen i en sykdomsperiode. Det å ikke kunne dele det man opplever og står i inni seg med de nærmeste, fordi de ikke forstår den «verdenen» man opplever i sitt hode. Følelsen av å bære 300 kg på skuldrene alene uten å kunne ta pause, når man f.eks ikke har sovet på 3 døgn fordi tankene er så tunge og man ikke greier å formidle med ord hvorfor man strever. Denne følelsen har jeg hatt både i depresjon og i mani. 

Den største myten om bipolar lidelse er at man er enten «oppe» eller «nede» hele tiden om man har diagnosen. Det er virkelig ikke snakket nok om at de aller fleste med lidelsen har lange friske perioder, som kan være i mange år og mye lengre enn selve sykdomsperiodene. Og ikke minst er det underkommunisert at lidelsen faktisk kan brenne ut og man kan bli frisk. Det er også en del med bipolar lidelse som bare har noen få sykdomsperioder i løpet av et liv, og er ellers friske.

Noen tror fortsatt at man er syk hele tiden når man har en bipolar lidelse. Det er absolutt ikke sant. Det er veldig individuelt hvor ofte man er, eller har vært syk og det er også ulikt hvordan sykdomsepisoder utspiller seg for den enkelte. 

At diagnosen ikke trenger å hindre meg i noe som helst! Finner man sin egen balanse kan man klare alt man vil. Det krever litt innsats, men min erfaring er at bipolar lidelse også kan gjøre at man blir mer skjerpet på å oppnå sine mål fordi man vet at man uansett bør finne sitt eget system for å kunne leve optimalt. Og folk med bipolar er ofte mennesker som blir gode til å jobbe med seg selv.

Jeg pleier å si at man må leve som en toppidrettsutøver om man vil leve godt med en bipolar lidelse. Kort fortalt; man må være bevisst på aktivitet, søvn og mat, drive jevnlig med mental trening og øve masse på de gode målene. 

Jeg er uten tvil mest stolt over at jeg har fått til å være mamma på en måte jeg er veldig stolt over. Jeg ble alenemor som 20-åring og strevde en del i den perioden, så jeg kjempet meg virkelig igjennom. Jeg bestemte meg for at uansett hvordan livet mitt ville bli så skulle jeg klare å være en god mamma.

At han i dag kaller meg mamma og bestevenn er alt jeg kan ønske meg. Jeg er også stolt over å ha karret meg igjennom to krevende fulltidsutdannelser da sønn var liten, det var ikke bare bare med sene studiedager med et lite barn på slep og i tillegg med et par utbrudd av sykdom. Men jeg fullførte likevel studiene med normalt forløp. Det er så klart også veldig morsomt at filmer, foredrag og annet arbeid jeg har laget har blitt godt mottatt av publikum. Det å føle at man har en stemme, en betydning i samfunnet og at folk vil høre på når man snakker, det er kjempefint – samtidig som det er litt surrealistisk. Jeg skal alltid holde meg ydmyk til nettopp det. Så lenge jeg vet at jeg har koblet på hjertet mitt i det jeg driver med, så kan jeg stå for det. 

Jeg har det best når jeg har spist, trent og sovet godt over tid og er på et bra sted med mine relasjoner. Samtidig som jeg jobber med noe som inspirerer meg, har lite stress – men gjerne høyt tempo. Nå er det mange år siden jeg kjente bipolar lidelse herjet i kroppen min. Det er nesten så det er litt kjedelig å ha vært så stabil i så mange år også, hehe. Men det må jeg passe på å ikke si for høyt. 

Ikke rot deg bort i google-søk om bipolar lidelse, bare ikke gjør det! Da er det så lett å bli motløs. Men om du begynner å lese og scrolle, husk å ta det du leser med en klype salt! Det er som oftest mye mer tilgjengelig informasjon på hva man ikke kan klare med lidelsen og hva som kan være dårlig med den, enn hvor bra man kan klare seg med den.

Snakk heller med folk du stoler på om at du har fått diagnosen og hvordan DU opplever det, eller oppsøk mennesker som selv har bipolar. Bipolarforeningen har god og variert info, så der går det an å lese. Se filmer, hør podcasts, og ikke mist motet av å ha sett eller hørt ett intervju der du ikke kjenner deg igjen. Hør og se mange ulike intervjuer med mange ulike mennesker – vi er så forskjellige vi med diagnosen og en dag finner du en likemann som du kan kjenne deg igjen i. Bare ikke les alt det triste folk skriver i kommentarfelt og dårlige legesvar her og der etc. 

Alle trenger å føle seg sett og hørt, fortsett med det. Men ikke få en med bipolar lidelse til å føle at det er så innmari stort skille mellom dem og deres omverden, bare fordi de har fått en diagnose.

Til leger; SLUTT å strø om dere med bedrevitende kommentarer om hvor begrenset man kan bli med bipolar lidelse. Jeg vet dere prøver å hjelpe, men i mange tilfeller kan det oppleves svært demotiverende. Jeg snakker her også på vegne av mange andre jeg har snakket med.

Ingenting har skadet meg mer enn legers kjipe uttalelser om bipolar, i ulike artikler osv. Om hva «vi» ikke kan klare osv. En lang periode trodde jeg at jeg måtte akseptere og forme meg etter all info fra en lege og ta det som sannhet. Det var veldig befriende da jeg innså at det også blant leger og deres uttalelser, er svært stor variasjon.

Og så forsto jeg at jeg kan forme mitt eget liv, slik det passer meg og at diagnosen ikke trenger å begrense meg og mine mål. 

Vær stolt over å være en del av «annerledesfolket»! 

I likhet med hele Norge beundrer jeg Else Kåss Furuseth, for hennes måte å balansere humor og alvor. Hun kunne lett tatt en offerrolle, men hun velger istedenfor å ta livet på strak arm. Hun er ikke redd for å felle en tåre og snakke om vanskelige ting, og med hennes twist av humor blir det aldri for tungt å høre på henne. Hun oppleves aldri utleverende selv om hun er åpen, fordi hun har måter å beskytte seg selv på. Jeg jobber med samme metoder i filmene og foredragene mine. Og så synes jeg hun var fantastisk da hennes søster sto frem med bipolar lidelse, hun tok det på alvor men det ble ikke noe fuzz og overdramatisering. Det kom bare frem hvor glad hun var i søsteren sin. Ekte omtanke lyser lang vei.

Utenom Else digger jeg en dame som heter Teal Swan, hun har mange gode triks for hvordan man kan jobbe med traumer og emosjonelt stress, blant annet. Flynn Skidmore har også fantastiske budskap – hør på ham! 

Jeg tenker at det å kunne fortelle om hvor frisk og ressurssterk man også kan være med en bipolar er underkommunisert, der har nok jeg en aktuell stemme. Noen føler mest trøst av å høre om andres tunge stunder og begrensninger grunnet sykdom og det er også viktig. Men andre trenger først og fremst oppmuntring ved å høre budskapet: «du kan klare livet veldig bra og bedre enn gjennomsnittet, både med og uten bipolar. Og bipolar kan også gi deg ressurser».

Kanskje noen får noe ut av dette intervjuet. Ellers må gjerne mine tidligere intervjuer jeg har gitt både på radio og TV søkes opp. Og gjerne følge med på de to neste filmene mine som skal på kino og NRK, de heter «Ikke slipp meg» og «Dattera til pastoren», de er begge innom bipolar lidelse. Målet mitt er at disse filmene både kan trøste og inspirere. 

Du både trøster og inspirerer, Livirén. Filmer som dine, og ærlige stemmer som utfordrer både legestand og myter, er viktig. Det er et enormt mangfold blant oss med bipolar lidelse, og alle fortjener å bli tatt på alvor. 

Vi gleder oss til dine nye prosjekter. Takk for at du stilte opp i “Portrett”!