– Endelig kan de rundt meg forstå min bipolare lidelse

Heidi-Elise Klemp-Simonsen (48) følte at ingen forstod henne. Når hun fant Bipolarforeningen ble det et vendepunkt for både henne og moren.

Helt siden tidlig i 20-årene har Heidi-Elise slitt med tilbakevendende depresjoner og oppstemte perioder. Det skulle gå over 20 år før hun fikk diagnosen bipolar lidelse type 2. 

Selv om brikkene endelig falt på plass da hun fikk diagnosen, var det ikke sånn for de rundt henne.

Dette er hennes historie.

Verdien av å høre andres historier

Heidi-Elise er frivillig i Bipolarforeningen, blant annet som leder av åpne treff for mennesker med bipolar lidelse og deres pårørende. 

Da hun tok med moren på åpent treff, opplevde hun endelig å bli forstått.

– Det har vært utrolig viktig for moren min å kunne være med på treff. For på treffet kunne hun høre andre fortelle min historie, forteller Heidi-Elise engasjert.


Det er mye gjenkjennbart i å møte andre i lignende situasjoner på åpne treff. Heidi-Elise forteller at moren endelig forstod hvorfor hun i alle disse årene hadde oppført seg slik som hun gjorde. 

– Det har hatt en enorm betydning at mor fikk treffe andre som var lik meg, og på den måten søkte kunnskap for å forstå meg, sier hun.

Feildiagnostisert med depresjon

Heidi-Elise hadde aldri hørt om diagnosen bipolar lidelse, og så ikke selv at hun var syk når hun hadde oppturer. Derfor søkte hun bare hjelp under depresjonene, og var i 20 år feildiagnostisert med moderat tilbakevendende depresjon.

– Det var ingen som så meg da jeg var deprimert. De rundt meg så jo bare oppturene. Da var jeg med på absolutt alt jeg kunne av frivillige ting, forteller hun.

  • Jeg kunne gå i dagevis uten mat og hvile. Jeg så ikke at jeg var den eneste som ikke trengte å hvile.

    Heidi-Elise Klemp-Simonsen

For henne er det ofte triggere som gjør at hun kan bli oppstemt inn i en hypoman sykdomsepisode. Hun tenker tilbake på livet sitt og ser at hun ved flere tilfeller har vært hypoman uten å ha forstått det selv den gangen.

Et eksempel som Heidi-Elise løfter frem, er fra tiden da hun var frivillig i Hjelpekorpset. Der utsettes man for akutte situasjoner som ofte gir et høyt adrenalinnivå. For henne var dette en trigger.

– Jeg kunne gå i dagevis uten mat og hvile. Jeg trodde det var normalt på grunn av adrenalinet. Jeg så ikke at jeg var den eneste som ikke trengte å hvile, forteller hun.

Mørket og lyset

I sin bipolare diagnose har Heidi-Elise det som kalles for blandede episoder. I hennes tilfelle betyr det at hun både er hypoman og deprimert samtidig. Man kan også ha blandede episoder ved bipolar type 1.

Det kan være farlig å være i en blandet episode. Heidi-Elise forteller at det er ofte da selvmordstankene kommer.

– Jeg har en del selvmordsforsøk bak meg. Som heldigvis har endt med at jeg har overlevd, forteller hun.

Når hun derimot er i en stabil fase så vet hun godt at disse tankene ikke stemmer.

– Jeg vet jo at ungene mine trenger meg, at vennene mine trenger meg og ikke minst at jeg har ting å tilby. Det er viktig å få frem, sier Heidi-Elise.

Hun håper at andre kan finne håp i hennes historie.

– Noen ganger trenger folk å høre og kjenne seg igjen i andre sine historier. For å kunne forstå at de ikke er alene og at det finnes håp og hjelp.

Råd til å mestre diagnosen

Når Heidi-Elise fikk riktig diagnose, kunne hun også lære seg strategier for å mestre den. For henne er spesielt rutiner viktig.

– Jeg prøver å legge meg til samme tid hver dag, og ha litt å gjøre hver dag. Jeg er glad i fjellturer, skogsturer og å tilbringe tid med venner og familie. Det gir en pause fra tankekjøret, sier hun.

  • – Noen ganger trenger folk å høre og kjenne seg igjen i andre sine historier. For å kunne forstå at de ikke er alene og at det finnes håp og hjelp.

    Heidi-Elise Klemp-Simonsen

Dette er en av mestringsstrategiene som Bipolarforeningen anbefaler. Det finnes en rekke mestringsstrategier, der noen fungerer for noen og ikke for andre. Det har derfor vært viktig å finne strategier som funker for akkurat henne.

Heidi-Elise prøver å alltid gjøre det motsatte av det hun føler for. Det kan til tider være vanskelig, men hun merker at det har en god forebyggende effekt.

– Føler du for å gå på den høyeste fjelltoppen, bør du legge deg ned i sengen og late som du har influensa. Hvis du derimot føler for å ligge i sengen hele dagen, så bør du faktisk gå deg en tur, avslutter hun.