Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare at jeg er en trøndersk sommer

Jeg vet ikke om det noen gang vil være mulig å forklare hvordan det føles å gå med en gråværsdag inni meg. Hvordan det føles at alle regndråpene jeg føler inn i kroppen bråker som om de treffer blikktak og overdøver alt annet, og man blir klissblaut av å stå midt i det.
Illustrasjonsbilde, iStock

Denne teksten er skrevet av Lone Røttereng Pedersen, medlem i Bipolarforeningen.

Følelsen av at himmelen åpner seg, også må man løpe rundt for å hive inn putene fra utemøblene, få igjen verandadører, jage inn hunden og lukke vinduene på bildøra. Følelsen av panikk og kaos. Følelsen av at du skulle sett det komme, sånn at du hadde rukket å ordne opp før du plutselig står i midt i det, med alle ballene du aldri fikk landa hengende i lufta. 

Håpløsheten fordi du vet at du ikke rekker over alt før det er bløtt, og du må begynne tørke- og ryddejobben. Som om alt er uoppnåelig, og som at alt du gjør er utilstrekkelig. 

Også lukker himmelen seg helt plutselig. Like fort som den åpnet seg. Og du står der klissblaut, mens du venter på at den hersens bilruta skal lukkes. Som i seg selv føles ut som en evighet, og som plutselig ikke var så farlig likevel. Så du bare slutter å holde inn knappen, og ruta er bare halvveis lukka. Men det gjør ingenting.

Der er du, ute av stand til å skjønne noen ting. Men gleden over at sola kommer fram gjør deg euforisk. Så glad at du kunne stått ute i regnet hele dagen hvis du bare fikk føle solstrålene treffe kinnene dine en gang til. Bare for å få se regnbuen som dukker opp, og alle fargene dens. Så sterke at den ser ut som den er tegna med tusj. Som om alt stresset og alt bråket bare er verdt det. Som om du tåler alt, og som at ingen storm i verden kan vippe deg av pinnen. Og der står du, igjen, som du har gjort mange ganger før og ikke skjønner hvorfor du stressa sånn, og hvorfor du måtte ta inn alle putene når du egentlig vet at det blir finvær igjen snart. Du vet jo at alt tørker og at regnbuen snart dukker opp.  

Trøndersk sommer tror jeg de kaller det. Når man opplever fire årstider på tjuefire timer. Inni hodet mitt kan det ofte være fire årstider samtidig. Hva kaller man det? 

Jeg vet ikke om jeg kan forklare følelsen av å gå rundt med vondt i magen fordi man er usikker på hvordan dagen i morgen blir. Usikkerheten på om man rekker å få inn putene til utemøblene, få igjen verandadøra, jaga inn hunden og lukka bilvinduet før regnværet kommer. Usikkerheten for om takrenna er ødelagt igjen, og alt regnet renner over og drypper på feil plasser, som gjør at det blir oversvømmelse og du må rydde opp. Eller om den bare er litt tett og at vannet finner riktig veg når du bare fjerner løvet som sitter fast. Følelsen av å se at alle andre løper for å gjømme seg under nærmeste tak, og du står der med alle ballene i lufta – nok en gang er du klissblaut. 

  • Inni hodet mitt kan det ofte være fire årstider samtidig.

    Lone Røttereng Pedersen

Jeg vet heller ikke om jeg kan forklare hvordan det føles de dagene det er finvær inni meg. De dagene det ikke er en sky på himmelen. Hvor man hopper yrende opp av senga. Tar på seg klær med spreke farger og sminker seg før du går ut for å ta verden med storm. De dagene det er endeløst med energi, og du aldri har behov for å hvile. De dagene du aldri sier nei, og alle sammen synes du er en fest fordi du er så gjestfri og inkluderende. De dagene du er gøyal, hvor du ler, og smiler og danser. De dagene du føler deg fin, og hvor alle ser hvilken fin karisma du har. De dagene du er midtpunktet, som alle sirkulerer rundt. De dagene hvor du sjekker værmeldinga og det er meldt finvær så lenge varselet rekker. De dagene vi alle lever for. I hvert fall vi da, vi trønderske somre. 

Trøndersk sommer tror jeg de kaller det. Når man vet at finværsdagene ikke varer evig. Og man må skyndte seg for å nyte de litt ekstra. Når man sjekker værmeldinga og vet at det som står der ikke nødvendigvis stemmer fordi man kan få seg noen overraskelser. Så man sjekker flere forskjellige varsler, som alle varsler forskjellig. Og du er helt forvirra og usikker på hva du skal tro. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare de rundt meg at jeg har pakket med skiftetøy i sekken når vi bare skal gå en tur rundt blokka med hunden. Varme sokker og tørre bukser. At jeg tar på allværsjakka, bare sånn i tilfellet det skyer over og at himmelen åpner seg.

Fordi jeg vet at den trønderske sommeren kan være slu, og at den kan gi deg både finværsdager og gråværsdager.

Noen ganger fire årstider på tjuefire timer.

Noen ganger fire årstider samtidig.