Amalie:  – Bipolar lidelse gir meg mer forståelse for andre mennesker

I februar 2020 sto den da 20 år unge Amalie fram på selveste NRK med sin bipolare lidelse. Jeg leste artikkelen, dette var før jeg visste at jeg hadde Bipolar lidelse selv, men jeg husker helt uavhengig av det at jeg syntes hun var innmari modig. Jeg har i ettertid lurt på hvordan det går med henne.

Nå, tre år etter, har hun beveget seg videre, inn i studier og et liv som ung voksen. Heldigvis for oss hadde hun lyst til å stille opp i denne intervjuserien. Så les og lær folkens, det er utvilsomt en klok og meget driftig dame vi har med å gjøre her.

Hei! Mitt navn er Amalie Marie Foosnæs. Jeg er en 23 år gammel singel jente som driver med litt forskjellig. Min hverdag består av studier og jobb. Begge deler er noe jeg trives stort med. Det å møte venner og å finne på ting med familien min er noe jeg synes er viktig, og det gir energi, så det prøver jeg å få til så ofte jeg kan. 

Selv om jeg ikke er så gammel har jeg mye og god erfaring. Frivillige verv, service, jobb i team og ledelse. Totalt har jeg hatt 8 styreverv i ulike elevråd og organisasjoner. Jeg har sittet som organisatorisk nestleder, ungdomsskoleansvarlig, rettighetsansvarlig og politisk nestleder i Elevorganisasjonen i Akershus (EOA). Jeg har vært leder av elevrådet både på ungdomsskole og videregående. I tillegg har jeg sittet som leder av Elevenes Fellesutvalg (alle barne- og ungdomsskoler i Asker og Bærum) og vært representant i Formannskapet til Ungdommens kommunestyre i Bærum (nå kalt Ungdomsrådet). 

Jobberfaring har jeg også. Jeg jobbet i veskebutikk fra 2016 til 2020. Så startet jeg å jobbe i bar ganske rett etter jeg fylte 20 år. Siden jeg tidligere har vært konkurransesvømmer da jeg var yngre, føltes det naturlig å ta en jobb som livredder i en svømmehall også. 

I august 2022 startet jeg endelig på drømmestudiet! Jeg kom inn på sykepleierutdanningen ved VID Oslo. Dette er noe jeg har drømt om hele livet, så det var stor stas da jeg fikk vite at jeg kom inn. Jeg jobber fremdeles deltid i bar og som ekstravakt på svømmehallen. Jeg liker med andre ord å ha mange baller i luften samtidig

Jeg har bipolar lidelse type 2. Jeg har hatt flest depressive episoder, med noen hypomane faser. De to polene ble veldig tydelig for meg mellom 5.klasse og ungdomsskolen. En dag dro jeg tidlig fra svømmetrening, til skole, til møte, til et nytt møte og så til en trening til. Etter dette gjorde jeg lekser og øvde til prøver til langt på natt. En annen dag lå jeg i senga mi og orket ikke gå ut ytterdøra. Det var ikke noen mellomting. Kun disse to polene. 

Jeg ble innlagt på Blakstad sykehus i 2017. Her var jeg i ca. 3 måneder. For meg hjalp det veldig å være her. Jeg lærte mye om hjelp til selvhjelp og det var også etter disse 3 månedene (og tidligere utredning) at jeg fikk diagnosen. Jeg var da 18 år, men ble veldig lettet for å få et svar på disse to polene. 

Det beste med å ha en bipolar lidelse er for meg alle erfaringene jeg har hatt ved å være i depressive og hypomane faser. Jeg føler at jeg lettere kan forstå andre mennesker som for eksempel har det vanskelig, ettersom jeg har vært der selv, selv om ingen situasjon er helt lik. Det å være i en av disse fasene er ikke lett, men jeg er ofte veldig takknemlig for de i etterkant. Den empatien jeg har fått med meg gjennom å ha det vanskelig, er noe jeg setter veldig pris på. Dette er noe jeg skal ta med meg som fremtidig sykepleier. 

Det verste for meg med å ha en bipolar lidelse er uforutsigbarheten og de depressive fasene. Før jeg fikk hjelp, var svingningene mine veldig uforutsigbare. Dette gjorde at jeg var redd for å ha det bra fordi jeg «visste» at jeg da ville det føles enda verre med en depressiv fase. Heldigvis har jeg gode folk rundt meg og vært mottakelig for hjelp, noe som har ført til at jeg føler jeg har et helt nytt liv den dag i dag. Et bedre liv. 

Den største myten om bipolar lidelse synes jeg er at det er det samme som humørsvingninger og at det bare er å tenke positivt. Hadde det vært så lett, så hadde jeg nok gjort det for lenge siden. Tenk så enkel løsning. 

Det jeg skulle ønske jeg visste da jeg fikk diagnosen er veldig klisje, men; det blir bedre, og du kan få til mye mer enn du tror. Jeg har en bestefar som er bipolar, så jeg visste heldigvis mye om diagnosen før jeg fikk den. Men jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å få til så mye som jeg gjør, og ha det så bra. 

Jeg er veldig stolt at jeg nå har kommet inn og går på sykepleierutdanningen. Det er noe jeg har drømt om hele livet mitt. Jeg ønsker å bruke kunnskapen jeg har gjennom å være på pasientsiden til noe nyttig for andre.

Jeg har det aller best når jeg er rundt folk som vet om diagnosen min, og forstår det. Jeg føler da jeg kan være meg selv uten å skjule at jeg for eksempel har en depressiv periode. Jeg setter veldig pris på at jeg har så mange rundt meg som jeg føler jeg kan være helt ærlige med. 

Personlig føler jeg at jeg har fått mye info om diagnosen, og også sett den i et nytt lys med ressursene man finner på bipolarforeningen.no. Her finner man både filmer, webinarer, info om åpne treff og masse annet. Jeg synes også det har vært en god støtte å snakke med familien min, siden bestefaren min også har bipolar lidelse.

Først og fremst vil jeg si at det er en mye mer utbredt diagnose enn det man kanskje tror. Jeg ble selv overrasket over å lære hvor mange som har denne diagnosen. Men jeg har to tips som jeg gjerne vil dele;

1. Ta en titt på nettsiden til Bipolarforeningen. Her er det mange ressurser som gjør det lettere å lære. 

2. Spør, spør, spør! Det er mye bedre å ha en lærende holdning, enn å tro at alle med bipolar lidelse er like. Er det noe man er usikker på? Spør den personen med bipolar lidelse det gjelder. Det verste som kan skje er at personen ikke ønsker å snakke om det, og det er jo helt greit det også. 

Det aller beste rådet jeg har fått/erfart er; Det er viktig å ta vare på seg selv og ta pauser når man trenger det. Dette høres for mange ut som noe veldig lett å gjøre, men det er mye vanskeligere å gjennomføre enn man tror. Jeg er ikke ekspert på dette området enda, men jeg har blitt bedre og jeg jobber stadig med det. 

Et av mine store forbilder er Cecilie Ramona Kåss Furuseth. Hennes dokumentarserie «Sinnssykt» på NRK, var virkelig en vekker. Jeg beundrer åpenheten hennes. Gjennom flere kanaler skinner hun også et lys på psykiske lidelser som ofte ikke blir så mye omtalt. Jeg kjenner meg igjen i henne, og dette hjelper veldig når man i perioder føler seg alene. 

Jeg har veldig tro på åpenhet. Det å være åpen har hjulpet meg mye. Jeg har fått mye hjelp og forståelse ved å snakke høyt om bipolar lidelse. Jeg har lagt ut Facebook-innlegg om min historie, vært på NRKs «Hva feiler det deg» samt gjort intervju om hvordan det er å ha denne diagnosen. Jeg håper at det at jeg står frem med denne diagnosen gjør at noen der ute forhåpentligvis føler seg mindre alene.  Det å være åpen må styres og gjøres i eget tempo. Ikke alle ønsker å være på TV med diagnosen sin, og det er helt greit. Vi er alle forskjellige, og godt er det! For meg har åpenheten vært redningen. Jeg har for det meste blitt møtt med forståelse og spørsmål, noe jeg synes er veldig fint. Jeg håper at jeg som fremtidig sykepleier kan bruke mine erfaringer med bipolar lidelse til å utgjøre en forskjell. 

Jeg føler at jeg har fått veldig fine spørsmål, og det er egentlig perfekt den mengden spørsmål jeg har blitt stilt. Men jeg ønsker å nevne noen erfaringer/råd helt til slutt.

1. Du er god nok akkurat som du er!

2. Du er ikke alene, selv om det kan føles sånn!

3. Det tøffeste du kan gjøre er å spørre om hjelp!