Fellesskapsfølelsen

— Etter barn, barnebarn og ektemann, er Holte profilering det beste som har skjedd meg, sier Therese stolt. Og Bipolarforeningen. Veien hit har derimot vært alt annet enn kort og smertefri.

Som ungdom hadde Therese mye energi og mange humørsvingninger. I tillegg har hun alltid slitt med søvn. Da Therese oppsøkte lege, ble det ujevnt humør forklart som «hormonelt» og «klassisk tenåringssympotmer». Men noen perioder var langt fra normalt. 

— Noen ganger var dagene så mørke at det var vanskelig å gjøre helt hverdagslige ting, som å spise frokost eller dusje. Jeg ble helt svart i hodet. Det var som om jeg stod på baksiden av meg selv, forteller hun.

Som 19-åring ble Therese mor for første gang. Mammalykken var stor, men depresjon og søvnmangelen økte. Hun ble satt på antidepressiva og sovemedisiner, som bare gjorde vondt verre. Uansett hvor mye hun forsøkte å beskrive at hun trengte mer og bedre hjelp, forble legens konklusjon da at søvnmangel var årsaken til alt. «Du trenger bare å sove, Therese, gå hjem og legg deg» var legens råd.

— Det opplevdes respektløst og veldig frustrerende å ikke bli forstått av min egen lege, Jeg kom med mitt aller innerste, sukker Therese oppgitt.

Det skulle ta nesten 20 år før Therese fikk diagnosen sin. I løpet av de årene hadde hun blitt trebarnsmor, hatt flere ulike deltidsjobber, og funnet mannen i sitt liv. Sistnevnte har vært en uvurderlig støttespiller i kampen for å bli sett av helsevesenet. I tunge perioder har Therese likevel ansett det som best for familien at hun gikk. Hun følte seg som en byrde.

— Har du hatt så tunge perioder at du har vurdert å forlate livet?

— Jeg har flere ganger sett for meg min egen begravelse, og ønsket at jeg ikke skulle våkne igjen dagen etter. Mange ganger har jeg kjent på at livet er for tøft å stå i. Det gikk så langt at jeg håpet at jeg ikke ville rekke å fylle 40 år, sier hun nedstemt. 

Therese forteller om skjemaer hun måtte fylle ut for å avdekke om hun faktisk hadde en psykisk lidelse. Selv om Therese huket av på at hun hadde planlagt sin egen begravelse, anså fortsatt ikke legen symptomene hennes som tilstrekkelig alvorlige å undersøke videre. Da hun for seks år siden kom hjem og fortalte mannen om legens mangelfulle forgåelse, ble han rasende. Nå må noe skje, du kan ikke fortsette å ha det så vondt lengre, raste han.

Tilfeldigvis, og heldigvis for Thereses iboende pågangsmot, hadde hun kommet over en episode om Borderline i podkasten «Diagnose» laget av St. Olavs hospital. Hun spilte den av for mannen sin som umiddelbart utbrøt; «Therese, dette er jo deg!». Sammen søkte de etter alternative behandlingssteder, og fant Aspekt mental helse i Trondheim. Endelig ble Thereses rop om hjelp hørt. Hvis ikke hadde hun nok ikke vært her i dag. I 2019 fikk hun omsider diagnosen bipolar lidelse type 2.

— Diagnosen gav meg svar og en stor lettelse. Nå kunne jeg henge meg selv på en knagg, sukker Therese lettet ut. 

I tillegg til å få diagnosen bipolar lidelse 2, fikk Therese en ADHD-diagnose. Da ga det plutselig mening at hun alltid har hatt energi for to, og en enormt stor kapasitet og energi i forhold til andre rundt seg.

Å få diagnosen var også en bekreftelse på at en utagerende ungdomstid med mye festing og impulsivitet rundt gutter, ikke skyldtes dårlig dømmekraft. Oppførselen og valgene hun har tatt, har røtter i personlighetstrekk mennesker med bipolar lidelse kan ha. Økt seksuelle behov, grenseløshet og utfordringer med å ta vare på egne behov, forekommer også. Therese har tenkt mange ganger på hvor annerledes livet og oppveksten hennes kunne vært, hvis hun hadde hatt mer kunnskap om mental helse fra barndommen av.

— Du fikk diagnosen sent i livet, etter en lang prosess i helsevesenet. Hvorfor tror du det tok så lang tid for helsevesenet å forstå hva slags hjelp du hadde behov for?

— Jeg tror legekontoret i aller høyeste grad hadde alt for lite kunnskap om psykiatri. Og kanskje en smule for høy selvtillit til å spørre noen andre om råd, eller henvende meg videre, påpeker hun.

Selv om Therese er en utadvendt og sprudlende person av natur, har åpenheten hennes rundt diagnosen kostet.

— Har du opplevd stigma etter at du har fortalt andre om diagnosen din?

— Ikke nå, men til å begynne med. Mange var litt sånn «Så du er sånn ja … jaha, ikke rart at du har hatt rosa hår, og vært høyt og lavt», etterligner hun, og fortsetter; – Mange folk har antatt at jeg  «bare skulle bli ufør» på grunn av diagnosen, men var det siste jeg ville. Jeg funker fint! 

— Opplevde du at det ikke var «plass» til deg i arbeidslivet med diagnosen?

— Litt, mange vil ikke ha «ustabile» arbeidstakere. Det å på jobbintervju ikke nevne at du har en slik lidelse, er nok lurt, men samtidig trist. Jeg er dessverre redd noen setter rødt kryss på søknaden hvis de vet du har bipolar lidelse. Det gjør at vi holder tilbake mer enn nødvendig, påpeker hun.

– Hva mener du at samfunnet kan gjøre for å bli enda mer inkluderende?

— ENDA MER åpenhet! Inkluder mer kompetanse om psykisk helse og psykiske lidelser i skole og undervisningsplaner. Da skaper vi også mer nysgjerrighet og positive holdninger. Therese blir engasjert og hever stemmen.

For Therese har Bipolarforeningen betydd mye. Hun forteller om mestringskurs med mening, og hvor verdifullt det er å snakke med både pårørende og andre med samme diagnose. Ikke minst hvilken ressurs og støtte de er for hverandre.

– Vi støtter hverandre og heier på alle. Her er vi like. I hvert fall like gode. Og rare, på en god måte, ler hun. 

– Hvordan hjelper Bipolarforeningen medlemmene og oss rundt, syns du?

– De sprer åpenhet og har hjelpsomme innlegg om bipolar lidelse. Bipolarlinjen er fantastisk, jeg får ikke rost pådriverne nok. Her fant jeg plutselig plassen min. Noen møter Jesus, jeg møtte foreningen, smiler den kreative trebarnsmoren fra Trøndelag fornøyd.

Kilder: bipolarforeningen.no, https://sml.snl.no/bipolar_lidelse, https://bipolarforeningen.no/hva-er-bipolar-lidelse/diagnoser/