Bipolaritetens historie
Visste du at bipolare lidelser har vært beskrevet helt fra Hippokrates tid, dvs 460 år f.Kr?
Tilstander som vi i dag betegner som bipolar affektiv lidelse er beskrevet siden ”tidenes morgen”.
Den kliniske beskrivelsen som Hippokrates fra Kos (f.460 f.kr – 377 f.Kr) ga av de dype depresjonenes symptomatologi (melankoli) kan fortsatt brukes i dag! Selv om betegnelsen melankoli (”svart galle”) gjenspeiler oldtidens forestillinger om at årsaken til dype depresjoner var en fysiologisk forstyrrelse i leveren (gallen) var deres antakelse om at dette primært er en biologisk sykdom riktig. Det er ikke uten grunn at Hippokrates ble kalt legekunstens far.
En annen gresk lege Aretaeus av Kappadokia, som man antar virket i det første århundret etter Kristi fødsel, beskrev maniske og depressive forandringer hos pasienter slik det også gjøres i dag. Blant annet forteller han om pasientenes egne forestillinger i sykdomsfasen og at det er en kronisk lidelse. Han beskrev også at mange pasienter uten periodene var lystige og lette til sinns (hypertyme personlighetstrekk), men at noen også var irritable av natur. Han konkluderte med at melankolske depresjoner hadde en tendens til å komme tilbake, men at det kunne gå flere år mellom episodene, og at de da virket helbredet.
I mangel på god behandling av manier og depresjoner ble personer med bipolar lidelse stort sett behandlet med ulike urter eller innesperring (binding) om personen var manisk.
I eldre tider ble alle typer utagerende forvirringsepisoder eller psykoser uansett årsak sett på som mani. Det er først i nyere tid at mani har fått en mye mer avgrenset betydning. Grunnlaget for dagens betegnelse av bipolare affektive lidelser kan spores tilbake til fransk og tysk psykiatri. I 1854 beskrev Jules Baillarger (1809 -1890) en bifasisk psykisk lidelse som forårsaket tilbakevendende svingninger mellom mani og depresjon. Han kalte denne betegnelsen for Folie a double Forme (to forms galskap).
Omtrent på samme tid beskrev en en annen fransk lege, Jean – Pierre Falret (1794 – 1870) en lignende tilstand som han kalte Folie circulaire (sirkulrært galskap. Falret påpkete at Folie circulaire forekom både i oppad og nedadstigende slektsledd, noe han tolket som at dette var arvelig. I Tyskland introduserte Karl Ludwig Kahlbaum (1828 – 1899) i samarbeid med Ewald Hecker (1843 – 1909) beskrivelsen av ulikr betegnelser som cyklotymi, dystymi og katatoni for psykoser hvor noen tilsvarte de som var beskrevet av franskemennene.
Disse begrepene ble utviklet videre av den tyske psykiateren Emil Kraeplin som kategoriserte og studerte naturlige forløp av ubehandlede sinnslidelser hvor kjennetegnet var dype depresjoner med melankolsk eller psykotisk uttrykk, evt kombinert med andre perioder kjennetegnet av fullstendig ukritisk atferd og oppstemthet. Han skilte de paranoide psykosene ut fra gruppen og la som andre før ham merke til at disse pasientene mellom sine episoder kunne fungere helt normalt. Han innførte begrepet manisk depressiv psykose for den gruppen sykdommer.
Begrepet bipolar lidelse ble introdusert i 1957 av en annen tysk psykiater, Karl Leonhard (1904 – 1988). Han skilte ut psykotiske og melankolske depresjoner uten mani/hypomani og kalte disse ”enpolete depresjoner” (unipolar lidelse) til forskjell fra lidelser hvor det også var hypomane/maniske episoder som han kalte ”to-polete” lidelser (bipolare lidelser).