Min bipolare lidelse og jeg
Teksten er skrevet av Stine Rand Eian, medlem i Bipolarforeningen. Den ble først publisert på Instagram-kontoen @hvorerdustine.
Hei, dere. Noe jeg ikke tør å snakke så veldig mye om, er min bipolare lidelse. Før jeg ble innlagt på psykiatrisk i 2021 snakket jeg ikke så mye om dette, av forskjellige årsaker. Men det er en del misforståelser rundt denne lidelsen som jeg føler påvirker meg og sikkert flere der ute. Vi med denne lidelsen blir ofte sett på som enten manisk eller deprimert. Enten er vi «gal» eller så er vi suicidal. Ingenting i mellom. Når jeg først fikk denne diagnosen tilbake i 2013 var jeg uviten, og jeg begynte å se på meg selv igjennom disse øynene. De årene har vært en berg og dalbane, så nå er det viktig at jeg får presentert HELE meg.
Stine som stabil er en jeg fremdeles holder på å bli kjent med. Jeg velger å være stabil hver eneste dag, jeg trenger å være stabil, og for de fleste er jeg nok det. Jeg er som alle andre, bortsett fra at jeg må prøve å manøvere det som trigger meg. Jeg har for.eks endret helt ideen min om hvordan jeg fester, drikker alkohol, søvnmønsteret mitt attpåtil hvordan jeg dater. Ting som ofte resulterer i mye stress, resulterer også til episoder. Savner jeg fart og spenning? Ja, men ikke nok til å noen gang gå tilbake.
Når jeg er manisk kan jeg være uansvarlig, selvdestruktiv, høylytt, promiskuøs og har for mange ideer som ALDRI fullføres. Det er alvorlig å være manisk. Men, selv om det kan virke motstridende, når jeg er manisk er også når jeg skriver mine beste tekster, kreativiteten flyter over og jeg er på mitt mest empatiske ovenfor andre mennesker.
Når jeg er depressiv er jeg håpløs. Jeg er irritabel, utslitt og suicidal. Stenger verden ute, og det er denne personen jeg frykter mest. For hvis jeg bestemmer meg for å avbryte livet, hvem skal så fylle denne tomme plassen? Det er veldig trist å vite at det mentale stedet som gir meg så mye glede og vakker kunst, er det samme stedet som gir meg så mye smerte.
Jeg har ofte stilt meg selv spørsmålet, hva får jeg egentlig LOV å føle? Jeg vet aldri om følelsene mine er gyldig og forankret i virkeligheten, eller om de er en del av svingningene. Det å konstant stille spørsmål vedrørende følelsene mine er utmattende. Og jeg skammer meg. Jeg er redd folk skal dømme og forlate meg når jeg står i min sannhet. Jeg har ennå til gode å finne en partner som annerkjenner meg på godt og vondt. Men frem til det skjer, må jeg bli kvitt min egen skam. Dette er hele meg, alt på en gang. Jeg er et godt menneske. Jeg er en lyskaster av følelser. Og alt jeg ønsker er å elske og bli elsket.
Stereotyper og feilinformasjon kan være skadelig for oss som går igjennom dette. Og det kan føles ensomt, uansett hvor mange fantastiske støttespillere man har på sidelinjen. Her vil jeg spesielt sende ut en takk til Bipolarforeningen for at de opplyser, hjelper folk å finne sin plass og får oss til å kjenne på aksept og tilhørighet.