Mani og rallyløp

I rallyløp har man mange timer med trening bak seg. Man har til og med verdens beste kartleser, som forteller hvor du skal kjøre. I tillegg kjører man på en bestemt bane, med et bestemt målområde. 

Hvis du har bipolar lidelse, kan du tenke at du gjerne hopper inn i den samme bilen, og kjører avgårde, og kartleseren? Han glemte vi å ansette. I begynnelsen går det knallbra – hvem liker ikke rusen av å kjøre fort, være effektiv, få anerkjennelse, teste grenser og virkelig få bevist at dette fikser du. 

Plutselig kommer det en sving. Denne svingen kan i livet være et symbol for et dødsfall, slitne familierelasjoner, unger som sliter, ekteskapsbrudd og så videre – listen er lang!

Likevel hiver vi oss inn i rallybilen gang på gang, uten kartleser og uten kart.

Så slo tanken meg: Hva om vi dropper rallyløpet, men heller sier oss fornøyd med en Skoda? Ikke noe vondt om Skoda-er, med det er det jeg kjører til vanlig. Joda – det er klart det kan være kjedelig. Man ønsker jo rusen som et rallyløp gir, men er det verdt det?

Resultatet kan være flere måneder med rehabilitering – på grunn av alle skadene man pådro seg i «smellet», da man ikke klarte den svingen.

Enhver vil nok svare nei på det – det er ikke verdt det. For en med bipolar lidelse, som kan mangle bremser, og som elsker å kjøre i 100 km/t, så kan terskelen for å nøye seg med noe roligere være høyere…

Hva med å kjøre en bil/leve et liv der vi har forutsigbarhet og kan påvirke selv hvordan vi skal våkne dagen etter?

Enhver må finne sin måte å gjenkjenne hva som trigger oss så voldsomt med dette rallyløpet. Jeg tror hver og én av oss må finne ut hvorfor vi setter oss inn i den rallybilen når vi vet at det kan gjøre grenseløst vondt etterpå. 

Jeg opplever at det er vanskelig for de uten diagnose å sette seg inn i vår hverdag. For ja – jeg blir innimellom rett og slett drittlei av å leve så «ordentlig», og ønsker meg ofte litt spenning i hverdagen. Jeg kjører vanligvis full gass på jobb, blant venner, i familien og i relasjoner.

Hvis jeg hadde lært meg at girene mellom 1 og 5 også kan være spennende, bare på en annen måte, så kunne det vært lettere å akseptere at det sjette giret rett og slett går for fort.

Det har jeg dessverre enda ikke lært meg, så da må jeg forholde meg til det, like mye som de som har fysiske utfordringer gjør. Det sjette giret vil jeg forsøke å unngå, samtidig som det er det jeg alltid lengter etter. 

Man må tilpasse livet sitt, og sette seg selv i forsetet. Og denne kartleseren – den er kanskje ikke så dum å ansette likevel. Så får vi håpe at «svingene» ikke blir for knappe.