Alle utenom meg

Jeg var 12 år gammel da jeg opplevde depresjon, angst og selvmordstanker for aller første gang. 

Det var rett før jeg skulle starte på ungdomsskolen, den viktige tiden der man skaper nye venner og nye relasjoner. 

Det var den tiden der man skulle “finne seg selv” og vokse, få en egen identitet og stemme.

Dessverre førte sykdommen min med seg mye fravær og det gikk kraftig ut over min skolegang.

Mens andre, friske barn hadde fokus på lekser og fotballtrening – så var jeg i et slags overlevelsesmodus.

Jeg måtte håndtere tunge depresjoner, angst, tidvise selvmordstanker og store søvnproblemer. 

Ungdomsskolen var vanskelig for meg, men det ble gjort forsøk på å få tilpasset den tiden jeg var på skolen best mulig. Det gikk på et vis. 

Så begynte videregående. Her er man jo liksom “voksen”, og ansvaret ligger på deg selv. 

Klassekameratene dine er eldre, og det blir satt andre krav til hver enkelt. 

Som 16-åring var jeg på ingen måte klar for å være åpen med hverken medelever eller lærere om min sykdom. Det ble for vanskelig.

Det førte til at jeg var mye vekke på videregående også. Medelevene mine trodde nok at jeg var borte fordi jeg ikke gadd, eller ikke hadde noe særlig interesse av skolen. 

Psykiske lidelser er jo usynlig, og ingen kunne se hva jeg bar på inni meg. 

Det blir jo ofte sånn at når du ikke er åpen, så vil folk anta. Dessverre. 

Videregående var utfordrende for meg på nye måter. Siden jeg var så mye borte fra skolen, så gikk jeg ikke bare glipp av det faglige – jeg gikk glipp av store deler av det sosiale, som er så viktig i den alderen.

Jeg husker spesielt godt en episode. Alle i klassen var invitert i en bursdag.

Alle utenom meg.

Jeg spurte bursdagsbarnet om hvorfor jeg ikke var invitert. Svaret var: “Åja, nei – du hadde jo ikke kommet uansett”.

Jeg ble paff, og utrolig lei meg. Den kommentaren stakk nok dypere enn hun kunne forestille seg.

Det er godt mulig at jeg ikke hadde kommet i den bursdagen. Men jeg ble altså frarøvet muligheten, fordi det ble antatt at jeg ikke kom. Det synes jeg var og er urettferdig. 

For å være ærlig føltes det som en straff. En straff jeg fikk, fordi jeg dessverre hadde fått utdelt andre kort å spille med enn resten. En kortstokk bestående av bare jokere, wildcards som jeg ikke kan kontrollere. 

Dette har dessverre fortsatt ut i mitt voksne liv. Mange invitasjoner uteblir. Jeg har sagt nei for mange ganger, og nå regnes jeg ikke med lenger.

Til deg som er pårørende, venn eller bekjent av en syk person. Jeg har en beskjed til deg.

Aldri la et nei bli endelig. Fortsett å inviter. Selv om vedkommende har en sannsynlighet for å ikke komme, så betyr den invitasjonen og inkluderingen mer enn du aner.

Hvis du slutter å invitere signaliserer du at du har gitt oss opp. Vær så snill og ikke gjør det. Vær så snill og gi oss muligheten, i hvert fall. Vi vil jo så gjerne.

I stedet for at det skal bli “alle utenom meg”,

la det bli “alle inkludert meg”.