Aksepterte diagnosen bipolar lidelse først som 62-åring

Erlend hadde et godt forhold til brødrene sine, men forteller om foreldre som var lite til stede i barnas liv sammenlignet med dagens foreldre. Han snakker om at venner betydde alt, og at søsknene oppdro hverandre. At det var greit slik. 

Erlend blir derimot tydelig sår når han snakker om sin far som han opplevde å ikke få anerkjennelse fra som liten.

— Jeg hadde et distansert forhold til faren min. Han sa det aldri direkte, men jeg følte ubevisst at han ikke hadde noen tro på meg. Erlend rister lett på hodet når han forteller om en far som i perioder hadde tungsinn og var lite tilgjengelig.

— Jeg tror at også faren min hadde en bipolar lidelse. Da jeg ble utredet for bipolar lidelse 1, som er mer arvelig, fikk jeg se papirene fra en innleggelse han hadde i psykiatrien som 20-åring, forklarer Erlend.

Han tar en slurk av kaffen før han fortsetter:
— Der kom det tydelig fram at han hadde en manisk episode før han ble innlagt. Erlend blir med ett lysere til sinns når jeg ber ham fortelle om moren.

— Moren min var kommunikasjonssentralen i familien, ler han.
— Hun var mer interessert i livene våre og lettere å snakke med. Hun stod også for kosen og hyggen i huset. 

Da Erlend var 12 år flyttet familien til Stjørdal fordi faren hadde fått ny jobb. Det ble et vendepunkt i Erlends liv. Fra å ha mange venner og lek rundt seg, ble haninnesluttet, isolert og ensom på det nye stedet. Selv skolen ble tung.

— Moren min fikk en telefon fra læreren som var så bekymret over at jeg sa så lite og virket uinteressert i skolearbeidet. Han spurte; “Tar ikke Erlend tran?” Erlend humrer når han etterligner lærerens stemme.

Etter videregående begynte Erlend på en kristen folkehøgskole. Her ble han kristen. Det skjedde etter at han og to medelever ble reddet fra å fryse ihjel etter å ha gått seg vill i fjellet. Erlend opplevde det som skjedde da som en guddommelig inngripen.

— Jeg husker at jeg tenkte: “Gud finnes og vil at jeg skal leve”. forklarer han glad. 

Erlend lener seg bakover i stolen, samler hendene avslappet på magen og smiler varmt. Han forteller at Menighetsfakultetet var et naturlig valg etter folkehøyskolen. Videre om en studietid preget av depressive perioder og ensomhetsfølelse, men også av inderlig glede. 

Både fordi han hadde funnet en dypere mening med livet, men ikke minst også fordi han møtte sitt livs kjærlighet, giftet seg og stiftet familie.

Erlends usikkerhet og manglende selvtillit preget også arbeidslivet. Som lærer og senere kateket og konfirmantlærer i både Trønderlag og Kristiansand, følte han seg aldri god nok.

Tungsinnet vokste, og som 40-åring begynte han på en mangeårig prosess med ulike antidepressive medisiner. Han hadde hatt oppturer før, men disse medisinene var det som utløste de første, kraftige hypomane episodene. 

— Det føltes utrolig godt, forteller han, som fra å gå i dyp myr i uvær, til å hoppe og sprette i solskinn på fjellet. Men etterhvert mistet medisinene effekt, bivirkningene ble tydelige, og depresjonene kom tilbake. Han tar tak i kanten av bordet og ser ned.

Erlend ble sykemeldt på grunn av depresjon. Han fikk god støtte fra kona og de tre jentene deres. På arbeidsplassen derimot, var det ikke en like stor forståelse for psykiske utfordringer, minnes han.

— De trodde ikke på at jeg var syk. Det er lettere å vise til et brukket ben enn at psyken er syk, forklarer Erlend.
— De forstod ikke at jeg var syk siden jeg ikke lå i sengen og ble sett ute på tur. 

Erlend rister på hodet og ser litt tomt ut i rommet. Han samler seg og forklarer at det til slutt ble så mye misnøye på arbeidsplassen at han valgte å si opp jobben. Dette førte igjen til en så kraftig depresjon at han ble innlagt for første gang.

— Jeg har ikke så stor tro på innleggelse, men Modum Bad var veldig bra. Her bodde vi og gikk i forskjellig gruppeterapi med andre. Meditasjon og fysisk trening stod på timeplanen. Alle vi som var der ble veldig godt kjent med hverandre og jeg lærte masse om meg selv, smiler Erlend.

Overgangen fra Modum til en tilværelse hjemme uten jobb, var derimot alt annet enn enkelt for Erlend.

— Livet var tungt, jeg følte meg null verdt og alt krasjet igjen, minnes han. 

Etter hvert bestemte Erlend seg for å ta tak selv. Han begynte i et vikariat ved voksenopplæringen i Kristiansand.

— Jeg har alltid vært interessert i andre kulturer, fikk mange gode tilbakemeldinger og stortrivdes. Etter hvert ble jeg hypoman, sa ja til mer arbeid, tok videreutdanning og tenkte: “her vil jeg bli». Like etter måtte han si fra seg alt. Det hadde blitt for mye.

Rett før han fylte 60 år gikk Erlend inn i sin siste, dype depresjon. Han ble innlagt på Distrikspsykiatrisk senter (DPS) og etter hvert på lukket avdeling på psykiatrisk sykehus. 

Erlend, som da både var ektemann, far og bestefar, var både psykotisk og suicidal. Han innbilte seg blant annet at han hadde forurenset drikkevannet og at tusenvis var døde. 

— Det var skikkelig skummelt, i alle fall når jeg tenker på psykosen i etterkant. Det var ikke meg, men sykdommen som bestemte, forteller han. 

Ingen av medisinene Erlend fikk den gangen, så ut til å ha effekt. Både psykiateren hans og familien ble veldig bekymret. Han ble regnet som ute av stand til å være i arbeid, og som 60-åring ble han derfor uføretrygdet.

— Jeg husker med gru at jeg tenkte: “Far fikk rett, for det ble ikke noe av meg.” Den alvorlige mannen foran meg er vanskelig å lese, men det er lett å merke at det å ha en far som ikke trodde på en, har påvirket denne nå over 70 år gamle mannen gjennom hele livet.

Erlend fortsetter å fortelle, og jeg får vite at det etter hvert var elektrosjokkbehandling som rev ham ut av psykosen. Han kom seg deretter gradvis ut av depresjonen, men fikk sannsynligvis en for sterk dose antidepressiva, slik at han gikk inn i sin mest alvorlige hypomani noensinne.

— Jeg ble hypersosial, snakket som en foss og skulle fikse opp i alt, også andres problemer. Erlend rister på hodet og ler litt av seg selv.

Erlend har gjennom livet tenkt at de berg- og dalbanene han har opplevd følelsesmessig, har vært hans personlighet.

Det var først da en venn med bipolar lidelse lurte på om også Erlend kunne ha det samme, at han begynte å lese om dette. Alt stemte. Den 62-år gamle mannen innså at også han hadde bipolar lidelse. Det var også da han tok kontakt med Bipolarforeningen.

— Hadde ikke legene sett tegnene på at du hadde bipolar lidelse tidligere? Jeg spør undrende når jeg plasserer den rykende sorte drikken foran ham på bordet.

— Jo, men jeg ville ikke innse det selv. Tidlig i livet falt det ikke meg inn at det var unormalt at jeg skiftet mellom de tunge, dystre periodene og lysere dager, forteller han og tar en slurk av den nytraktede kaffen.

— Og når jeg hadde de gode periodene, var det så fint. Jeg var så glad og ville ha de fine periodene uten at noen skulle kalle det sykdom, forklarer han.

Når Erlend ser tilbake på livet er det spesielt sårt å tenke på at han ikke var nok til stede for de tre døtrene. Han får et trist drag over ansiktet, hendene folder seg og han titter ut av vinduet igjen. 

Han tar en liten pause når jeg spør ham om hvordan depresjonene hans har gått ut over familielivet.

— Nei, jeg vet ikke om du kjenner noen deprimerte, jeg? Du lager en mørk sky når du kommer. En dårlig stemning. Du klarer ikke helt å ta inn over deg andres situasjon. Når jeg er manisk har jeg ingen filter, men under en depresjon har jeg bare filter. Noen beskriver depresjon som tristhet, men for meg er det tomhet. Ingen ting har betydning, forklarer han.

— Hvordan beskriver kona det når du er slik? Jeg spør den 70 år gamle mannen fremfor meg. Han  er tydelig rørt når han snakker om familien.

— På samme måte som jeg selv. At jeg var veldig selvopptatt og hadde nok med meg selv. Jeg var ikke nok til stede for verken barna eller henne.

Erlend ser trist ned på bordplaten, og legger til:

— Hadde det ikke vært for at kona har jobbet innen psykiatrien, hadde hun gått fra meg for lenge siden. Hun forstod heldigvis at det var sykdommen sin skyld at jeg ikke oppførte meg bra.

På spørsmål om hva som var de største utfordringene for henne, er Erlend klar:

— Jeg var sinna og til og med aggressiv da jeg var deprimert, men hun har forklart at det var hypomaniene som var mest skremmende for henne.

— Fra å ha en stille og litt tungsindig mann, fikk kona mi en som var helt ukritisk og uberegnelig. Jeg la nye, store, elleville planer hele tiden. Jeg ønsket å overraske henne med alt mulig – ta henne med på ting, smiler Erlend.

Jeg spør han om andre relasjoner og hvordan hans bipolare lidelse har påvirket vennskap.

— Når jeg var høyt oppe, hadde jeg et hav av prosjekter og ingen filter – verken på jobb eller privat. Jeg trodde jeg hadde rett i alt jeg gjorde og sa ting som var ganske uforskammet til tider.

Det er flere vennskap jeg derfor har ødelagt. Erlend sukker.

— Har du forsøkt å ta kontakt med dem du har såret i ettertid? Jeg spør undrende.

— Ja, det har jeg, men noen orker meg ikke mer etter at jeg har såret dem så dypt, sier han trist.

Han påpeker at han er veldig bevisst på at sykdommen ikke er en unnskyldning, men at den kan være med på å forklare hvorfor han har oppført seg som han har.

Etter den siste hypomaniske perioden, som Erlend tror var en mani, har han holdt seg mer stabil.

— Jeg har kun hatt enkeltdager der jeg har følt meg motløs og tungsindig, og noen perioder med litt for høy energi, mye glede og mening, forteller han. Han beskriver videre en grunnleggende frykt for å havne tilbake i depressiv psykose, men også i den ukritiske manien. 

Når jeg spør hva som er viktig for å ikke havne der igjen, trekker han frem følgende:

På spørsmål om hva som nå er det aller viktigste etter fylte 70 år, svarer han tydelig:

— Det viktigste er relasjonene rundt meg – folkene. Jeg har et veldig godt forhold til både kone, barn og barnebarn. Det er jeg evig takknemlig for, smiler han fra øre til øre.

Erlend titter på klokken. Jeg vet han snart må være tilbake på Bipolarforeningens arrangement. Likevel må jeg stille et siste spørsmål til denne mannen som så varmt deler sin historie for å hjelpe andre:

— Hvis du skal gi ett råd til andre med bipolar lidelse, hva skulle det ha vært? 

— Du er nødt til å ta grep selv. Når du for eksempel brekker en arm, så må legen hjelpe deg, men når du sliter psykisk, må du gjøre mye av jobben selv. Du er ikke alene, og ingen klarer det alene, men du må bli kjent med og jobbe med deg selv. Du må tørre å møte mørket, og gå inn i det som er vanskelig, sier han med et nikk.

Han retter ryggen, smiler fra øre til øre og avslutter:

— Far tok feil. Det ble noe fint og godt av Erlend, og nå gleder jeg meg bare til fortsettelsen.