Å være seg selv er nok

– Ja. Helt siden jeg var liten har jeg likt å hjelpe andre mennesker og å utgjøre en forskjell. Enten det er å hjelpe noen somatisk, psykisk eller kunderelatert.

Med et ønske om å hjelpe andre, utdannet Adrian seg til paramedic. Jobben bestod av å kjøre ambulanse og overvåke alarmsentralen. Hvor alvorlig var neste ulykke? Hvem ble neste person å hjelpe? Det var spørsmål han hele tiden stilte seg.

– Spenningen og uvitenheten om hva som ventet, fascinerte meg med jobben. Jeg ble en liten “adrenalinjunkie”. Jo verre det var, jo bedre føltes det å kunne hjelpe pasientene.

Da Adrian (30) fikk diagnosen bipolar lidelse 2 i en alder av 26 år, visste han lite om sykdommen. Han tenkte, som så mange andre gjør om psykiske lidelser, at «alle» har de samme symptomene. Det falt ham aldri inn at «det sykt gode humøret» var tegn på at han egentlig var i en manisk periode. Det var først da hans nærmeste etter en depressiv periode ba ham kontakte lege, at brikkene falt på plass.

Adrian forteller om en livsfase med «mye sprell og fanteri». Det var enten full dedikasjon til jobben som paramedic hvor adrenalinet holdt ham gående, eller full fart på fritiden med shopping og venner.

– Jeg ser på mennesket som en hylleseksjon, og at vi sorterer oss selv inn i ulike hyller. Litt som på et postkontor. Det har gitt meg mange aha-opplevelser. Ting jeg har gjort eller opplevelser fra oppveksten, får hver sin plass på en hylle. Da gir det plutselig litt mer mening, hvorfor jeg for eksempel alltid har vært en typisk «klassens klovn». Jeg har alltid hatt en vill fantasi og likte å spre godt humør til dem rundt meg, forklarer Adrian med et smil.

Adrian er opptatt av å møte andre med et åpent sinn og å unngå fordommer.

– Vi må ha en positiv grunntanke i møte med andre – et ønske om å se de positive sidene til personen. Samfunnet må blant annet forstå at ingen med bipolar lidelse er like, og at alle har ulike symptomer. Slik er det med oss alle, uansett om vi har en diagnose eller ikke. Vi er forskjellige. Det er også alle vi som har bipolar lidelse.

– Opplever du stigma eller utenforskap i forlengelse av lite kunnskap rundt psykiske lidelser?

– Tvert imot føler jeg at jeg får forståelse når jeg forteller om sykdommen. Noen blir kanskje litt engstelige og tomme for ord når de får vite om diagnosen. Det viktigste er å være der for meg, selv når det er vanskelig. Det hjelper meg mye i både opp – og nedturer, forklarer han.

Før Adrian deltok på sitt første likepersonskurs hos Bipolarforeningen, var han skeptisk. Han var usikker på om dette var noe han egentlig ville være med på, eller kom til å like. Blir det litt som et AA-møte, undret han seg.

– Jeg var skeptisk og lurte veldig på hvordan andre med samme lidelse ville oppføre seg. Men de som møtte meg var fine, likesinnede mennesker. Det fortalte meg at alle mennesker søker en felles tilhørighet og bekreftelse, uansett hvor i verden vi er.

– Hva betyr Bipolarforeningen for deg?

– Foreningen er fellesskap. De baner vei med et stort engasjement og respekt for livet med en psykisk lidelse. Bipolarforeningen sprer viktig kunnskap og forståelse ut i samfunnet, både for arbeidsgivere, pårørende og folk flest.

Etter råd fra psykiateren valgte Adrian å slutte som paramedic ett år etter diagnosen. Jobben innebar høyt stressnivå og ugunstige arbeidstider, noe som ikke var forenelig med rådene om nok hvile og mer forutsigbarhet. Likevel, for Adrian var det viktig å være i arbeid, og han begynte istedenfor i familiebedriften. På sommerhalvåret jobber han derfor nå på en campingplass, både med administrasjonsoppgaver og kundekontakt. I vinterhalvåret driver han skiutleie på Alpinco i Hafjell.

– Har du vurdert å gå tilbake til jobben som paramedic? 

– Jeg kunne ikke tenkt meg og gått tilbake til helsevesenet. Mye fordi jeg først og fremst må hjelpe meg selv, før jeg kan hjelpe andre. Akkurat nå så har jeg nok med meg selv. Det å være seg selv nok, kan ta lang tid. I jobben jeg har nå opplever jeg ivaretakelse og inkludering.

På fritiden driver Adrian med teater. Helt siden han var 14 år har han vært med på Peer Gynt-spelet på Gålå. Med et lite avbrekk da jobben som paramedic tok mye tid, kom han tilbake på utendørs scenen i fjor. Han gleder seg også til årets forestilling.

– Teater er min “passion”. Her går jeg inn i en rolle som en helt annen person, og det er godt å glemme at jeg er syk. For eksempel Pål, sier Adrian og ler lett.

Adrian har tillit til helsevesenet. Han har brukt erfaringen og kunnskapen som paramedic i møte med helsevesenet som pasient.

– Jeg velger å stole på helsevesenet, og har 100 prosent tiltro til behandleren min. Jeg bruker derimot kanskje mer medbestemmelse i eget behandlingsløp enn andre. Ikke alle pasienter vet at de har rett til medvirkning i egen behandling. Erfaringene fra helsefagarbeidet har gitt meg kunnskap om hvordan diagnoser settes og behandles. Det har vært verdifullt for meg, legger han til.

– Hva har overrasket deg mest etter at du startet behandlingsprosessen din?

– I høst spurte jeg behandleren min om det var normalt at humøret skulle svinge så mye fra dag til dag. Da tok hun en lang pause før hun så på meg og svarte:

– Det er ikke normalt, Adrian. Humøret skal ikke svinge så mye.

Følgene av samtalen med behandleren, ble justeringer av medisiner. Adrian fikk mer balanse i både humør og i livet.

– Det var godt å innse at humøret ikke skulle svinge så mye. At du kan få det bedre ved små grep, forklarer han.

Adrian bruker mye tid på å bli kjent med seg selv og egne behov på nytt. Han lytter til signalene kroppen sender og tar dem på alvor. Livet er blant annet roligere nå enn tidligere, da han vet at han tåler stress mindre enn før. Han er også opptatt av at vi rommer oss selv, også den krevende siden av personligheten vår.

– Alle er seg selv nok, uansett hvilken dag det er og hvor på skalaen du befinner deg, påpeker han.

På spørsmålet om hva den viktigste erfaringen han har gjort seg etter at diagnosen ble satt, kommer svaret raskt;

– Det er å gi seg selv nok tid. Det er lett å bli utålmodig etter å bli bedre, og å finne den riktige medisineringen. Samtidig skal du bli kjent med deg selv på nytt, og stable på plass en ny hverdag og nye rutiner. Vær tålmodig, oppfordrer Adrian omsorgsfullt.