Depresjonens 20-årsjubileum

Denne sykdommen har preget de siste 20 årene på godt og vondt. Jeg presenterer herved et utdrag av Åshilds depresjonshistorie, som begynner i august 2003, og avsluttes foreløpig i februar 2023.

For meg har depresjon vært mest tilstede av de to polene i bipolar lidelse, helt fra den dukket opp en grå augustdag da jeg var 12 år. Frem til da hadde livet mitt vært ganske ålreit. Jeg gjorde det bra på skolen, hadde det bra hjemme, spilte saksofon på fritiden og hadde det gøy med venner. Helt plutselig ble jeg introdusert for sterke selvdestruktive tanker et barn ikke skal måtte oppleve å ha.

Alle 12-åringer rundt meg var opptatt med å bytte Pokémon-kort, ha sin første forelskelse eller snakke om favorittartisten sin. Hvorfor var det ingen som følte det som jeg gjorde? Svaret var enkelt, men det skulle vise seg å gi meg store utfordringer de neste 20 årene: Jeg hadde en (foreløpig udiagnostisert) bipolar lidelse. 

Jeg skal jo være flink jente som mestrer alt, på lik linje med de som ikke har bipolar lidelse. De som kjenner sykdommen vet at det gjerne heller forsterker symptomene mer enn å forminske dem. Depresjonens jobb er nemlig å bryte deg ned. Den får deg til å tro at du ikke har verdi, at du ikke kan ta vare på deg selv og at det ikke finnes noe(n) som kan redde deg. Jeg visste det ikke da, men disse tankene om meg selv skulle prege mange stunder og perioder i årene fremover. 

Oktober 2022: Depresjonen har en tendens til å dukke opp så gradvis at jeg ikke får det med meg. Denne gangen kom symptomene i begynnelsen av oktober 2022. For mange av oss bipolare kan store endringer i livet være utfordrende, da gode hverdagsrutiner er viktig for forebygging av sykdomsepisoder. For meg var denne endringen knyttet til det å komme ut i 100% jobb. Jeg har tidligere mestret å være både fulltidsstudent med deltidsjobb, frivilligverv og et aktivt sosialt liv, men det var før jeg opplevde å bli veldig syk i mai 2019 (som uten tvil var et resultat av at jeg ikke kjente eget sykdomsbilde godt nok). 

Årene mellom mai 2019 og april 2022 måtte jeg bruke til å sakte bygge meg opp igjen, da sykdomsepisoder gjerne fører med seg nedsatt kognitiv funksjon, som rett og slett betyr at alt tar lengre tid enn det du tidligere er vant med. Jeg fikk innvilget arbeidsavklaringspenger gjennom NAV, jeg gikk i behandling og fikk justert medisinene mine. Jeg fikk også jobbstøtte f.o.m. høsten 2021, der en person fulgte meg opp mens jeg søkte jobb. Å søke jobb i Oslo er ikke lett, men jeg var positiv og endelig klar for en «ekte voksenjobb». 

Etter hvert som samfunnet åpnet opp igjen etter pandemien kjente jeg på et behov for å bruke hodet på noe mer enn bare jobbsøking. Kapasiteten min økte sakte men sikkert, og jeg bestemte meg for å bli frivillig. Jeg ønsket å bruke erfaringene jeg hadde, og tok derfor kontakt med Bipolarforeningen Norge. Her fikk jeg begynne som treffleder på åpne treff i Oslo. Et åpent treff er et tilbud der personer berørt av bipolare lidelser kan møte andre i samme situasjon for å dele erfaringer. For meg var dette en helt ny verden, da jeg ikke var vant til å være i samme rom med andre som hadde opplevd depresjonens løgner eller maniens grensesprengende atferd. Støtten deltakerne ga hverandre var nydelig, og det ga meg nytt håp i den kampen det er å leve med en kronisk sykdom. 

Parallelt med det frivillige arbeidet søkte jeg jobber. Jeg har bakgrunn som lærer og en master i likestilling og mangfold, men jeg var redd for det ansvaret en «voksenjobb» fører med seg. På grunn av mitt engasjement som frivillig i Bipolarforeningen fikk jeg mulighet til å komme på intervju til stillingen vikarierende frivilligkoordinator. Jeg var i en boble – er virkelig min fagkompetanse og erfaring god nok? Det skulle vise seg at det var det virkelig, og jeg fikk i april 2022 tilbud om stillingen og takket profesjonelt «Ja» til daglig leder i telefonen, mens jeg hylte av glede inni meg. Jeg hadde endelig fått meg jobb! 

Det første halve året gikk som det suste. Jeg storkoste meg med å lære nye ting, men i bakhodet lurte de selvdestruktive tankene som med årene har blitt til traurige og faste tankemønstre. Jeg mistet litt etter litt overskuddet og energien som mange med bipolar lidelse har i perioder, og de depressive tankene gjorde sitt inntog. Gradvis visnet jeg hen, til det var bare var et tomt skall igjen. 

Februar 2023: Det er fire måneder siden depresjonen var et faktum, og jeg var overbevist om at alle broer i livet var brent. Jeg er her fremdeles, og har blant annet lært fire uhyre viktige ting:  

Jeg har nå en enorm verktøykasse med mestringsstrategier som fungerer for meg, som jeg planlegger å dele mer av etter hvert. Hva fungerer for deg? 

Jeg overlevde depresjonen denne gangen også – og står enda stødigere nå enn før. Jeg går i behandling hos psykiater og fastlege, jeg tar medisiner og jeg lever i tråd med de anbefalingene jeg har fått og har lært fungerer for meg.

Jeg er suksessfull og dyktig – og jeg har en alvorlig psykisk lidelse.