Victorias historie: 17 år og bipolar diagnose

Mitt navn er Victoria, og jeg er 17 år. Dette er min historie.

Jeg fikk mitt første angstanfall som 13 åring. Jeg fikk ikke puste. Jeg spurte mamma hva som skjedde med meg. Da svarte hun at «du hyperventilerer». Jeg tenkte bare for meg selv: «Hvorfor i alle dager gjør jeg det».

Hun ringte legevakten, og vi kjørte til dit mens jeg satt med en brødpose i hendene i tilfelle jeg skulle få et nytt anfall. 

Når vi kom frem til legevakten, sa legen at jeg burde skaffe meg en psykolog. «Hæ?» tenkte jeg. Jeg var jo frisk.

Jeg hadde da ingen psykisk sykdom, eller noe som jeg trengte å snakke om?

Det har nå gått fire år siden den hendelsen. I løpet av de fire årene har jeg hatt depressive perioder der alt jeg ville var å ta livet mitt. 

Jeg klarte ikke å spise. 

Være på skolen. 

Smile eller le. 

Jeg klarte til og med ikke å sitte oppreist på en stol. 

Jeg kan ikke telle på to hender hvor mange legebesøk jeg var på de fire årene. Jeg ble henvist til Haukeland sykehus for en utredning for ME. Legene klødde seg i hodet og skjønte ikke hva som var galt med meg. De tok alt fra blodprøver til MR, puls og blodtrykk. 

Alt var som det skulle. Fysisk.

Året var 2020 og jeg skulle begynne på internatskole. I mars 2021 snudde alt. 

Jeg ble plutselig en helt. Trodde jeg. 

Jeg skulle redde hele verden. 

Og alle som sleit kunne komme til meg. 

Nesten som jeg trodde jeg var Gud. 

Jeg hadde gått ned nesten 10 kg på en måned. Jeg hadde rett og slett ikke matlyst. 

Jeg klarte ikke dra på skolen, så da fikk jeg besøk av internatlederen flere ganger i uken. Jeg husker fortsatt den ene setningen hun sa «Jeg kan ikke la deg sitte her i sengen din og dø» Den setningen gikk så langt inn på meg, at jeg fikk en skikkelig ubehagelig følelse inni meg.

Vi kunne sitte og snakke lenge nesten hver dag. Vi snakket om alt i fra hvordan det gikk med meg til hva jeg gjorde i helgen. Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skulle gjort uten henne.

Jeg hadde mange gode venner som var bekymret for meg. Men jeg ante ingenting. Jeg tenkte at alt var greit.

Plutselig en dag fikk jeg beskjed om at det hadde vært flere medelever som hadde kommet med bekymringsmeldinger. 

De var på ekte bekymra for meg. 

Det var tydelig at jeg ikke hadde spist. Jeg husker alle de bekymra blikkene jeg fikk når jeg gikk i korte topper og litt for store bukser. 

Jeg ble tatt ut av klasserommet i mattetimen. Da sa læreren rett ut til meg «Nå må du hjem. Man kan se at du har blitt tynn». Jeg fikk helt sjokk. Jeg så det ikke selv. Men det gjorde de rundt meg.

Jeg skjønte fort hvorfor de andre i klassen ble bekymra. Pappa kjørte hele veien fra Osterøy til Balestrand. Fire timer. Min helt. Han tok fri fra jobb for å hente syke meg. 

Nå var det på tide med enda en legetime. Denne gangen skulle jeg få riktig hjelp. 

Jeg fikk henvisning til BUP. To dager etter jeg var hos legen møtte jeg en sosionom, psykolog og en lege. Mamma og pappa var med meg hele veien. Mamma hadde notert alle periodene jeg hadde vært deprimert. Uten henne hadde jeg ikke fått diagnosen. 

Psykologen fortalte mamma at jeg har spiseforstyrrelser, tvangstanker, depresjon og angst.

Da svarte mamma «Nei, dette er noe mer. Jeg er helt sikker på at hun har bipolar lidelse».

Jeg svarte på noen spørsmål som legen og psykologen stilte meg. Til slutt kom de frem til at jeg hadde hatt en hypomanisk periode. Og har bipolar lidelse type 2. Det gikk bare noen dager før jeg fikk starte på medisiner. Takket være de medisinene har jeg ikke hatt en dårlig periode på over et år. 

Etter jeg fikk diagnosen, har jeg lagt merke til at mange misbruker psykiske lidelser. Noen kan finne på å si «Skole er så deprimerende» eller «jeg får så angst av deg» Det var til og med en gang jeg hørte min bestevenn si «han er så bipolar,» bare fordi han drev og blokket henne på sosiale medier. 

Det er først nå når jeg har en psykisk sykdom, at jeg innser hvor mange som tar så lett på det. Jeg tror ikke alle forstår alvoret i å være psykisk syk.

Hva er det som får folk til å bruke psykiske lidelser til å beskrive helt friske folk? Man kan være stressa på en prøve. Men det betyr ikke at du har angst for prøven. Du kan bli lei deg av å stryke på prøven, men det betyr ikke at du blir deprimert av prøven. Det er stor forskjell på å være lei seg og å være deprimert.

Jeg håper alle kan tenke seg om før de bruker en psykisk lidelse som f.eks. bipolar til å beskrive en frisk person.