Jeg vil også være med på åpenheten! Here we go!

Jeg skammer meg. Og jeg skammer meg over at jeg skammer meg.

Nå har jeg vært på jobbmøte i Nederland. Det er opplagt at åpenheten har kommet lenger der. På et tidspunkt sier en forsker, «la meg se på den siden på nytt, jeg har nemlig dysleksi». På en vegg henger en skjerm. «Har du akutt menstruasjons-krise? Du finner bind lenger borti etasjen!». En venninne blir diagnostisert som nevrodivers, og jubler åpent, midt i livet.

Jeg hykler som alle andre. Jeg har skrevet om døve barn og å ha døve barn og om mine tanker rundt alt mulig. Jeg har forsket og skrevet om andre menneskers behov i mitt yrke som designforsker. Jeg er opptatt av å åpne opp, inkludere, skape et inkluderende samfunn. Jeg har snakket åpent med venner om at mannen min har ADHD og legger ut om hvordan det er å leve med, på godt og vondt. Jeg har skrevet forskningsprosjekter som handler om mental helse.

Likevel er dette så vanskelig. Å være åpen om min egen annerledeshet. Hvorfor det?

Jeg er redd for det blikket fra deg. Jeg er redd for at du skal stemple meg. Jeg er redd fordi jeg hører sånne stemmer hele tiden, kanskje mest blant høyt utdannede:

«Han er sikkert ……sånn».

Så mange ganger har jeg hørt det ordet gjennom mitt liv.

«Hun er sikkert ….sånn » brukes rundt meg i situasjoner hvor man beskriver at folk er upålitelige, ikke møter opp, finner på for mange ting: eller når det kommer en vill historie om noen som ødela familien sin,  gjorde noe sosialt uakseptabelt. Sviktet. Stakkars hun som «endte opp» med en SÅNN. «Han var jo …. sånn» sier folk, og andre nikker anerkjennende og alvorlig. Folk som tar livet av seg, men ingen vil snakke om hvorfor, og kanskje vet ikke engang nær familie hvorfor. Say no more.

Jeg er mest av alt redd for at du skal stemple meg, fordi jeg stempler meg selv. Jeg er redd for at du skal se på det jeg gjør og sier og analysere min høye aktivitet (som jeg for øvrig er født med). Jeg er redd for at du skal dømme meg som mor, som venn, i alle mine roller som kvinne.

Etter et år med veloverveid tanke, om at jeg ikke skal stunte et innlegg som dette, har jeg likevel nå valgt å hoppe i dette. Nå ser jeg at vi har en ny generasjon som har behov for denne åpenheten. Jeg ser andre klare å være åpne.

Jeg vet at vi er mange i akademia, og mange i kreative utdannelser. Jeg vet fra helsepersonell at vi er mange, men at jeg ikke vet om deg på jobben som kanskje har samme annerledeshet som meg. Men jeg ser at det blir flere som tør å være åpne og dere inspirerer meg.

Men vi henger etter på universitetet, der hører jeg mer fordommer enn noen andre steder.

Vi må se høyt utdannede mennesker med gode liv – ikke bare de som tråkker i festkaken eller roper til deg i fylla på en bar. Jeg ser folk jeg ser opp til åpne opp om mental helse.

Nå tør jeg også. Nå vil jeg også være med på åpenhets-revolusjonen. Fordi vi trenger den. Fordi jeg trenger den. Det er ikke min feil, det er ikke jeg som skal skamme meg, over at andre ikke tåler å snakke om mental helse.

Jeg hadde ønsket meg en professor som meg, den gangen jeg strevde meg gjennom en studenttilværelse i en berg og dal-bane, reddet av gode medstudenter og kjæreste, men uten noen helestjenester eller tilbud på universitetet.

Jeg har kommet til det, at kanskje noen trenger å se hele meg også. Jeg ønsker ikke lenger å gjemme en del av meg selv. Det kan umulig koste mer å være åpen enn å kjenne den skammen. Kanskje klarer jeg også å se meg selv bedre. Nå sitter jeg trygt, jeg har oppnådd «alt». Da skal jeg åpne dørene, skubbe stigen ned igjen så andre kan komme etter.

Noen trenger å se, at man kan ha bipolar lidelse og likevel ha et spennende liv, en doktorgrad, drive med forskning, ha familie, være mange andre ting. Og bare være Brita.