Det var du
Som støttet meg over den rå stein-ura
Og fniste av skrubbsårene som dekket de små knærne

Så løftet du den tunge sekken av skuldrene mine
og gjorde om de svette brødskivene
til dyrebare skatter
Lo til sola gikk ned
Det var alltid du

Som sto der, klartenkt og tilbakelent
Og ventet til jeg hadde rast fra meg
Elsket, spydd
og angret

Det var du
Som beveget fingertuppene over den kalde gravsteinen
Sa at det ikke var min skyld
At det aldri ville være
min skyld

Så satte du deg på det samme toget
Holdt blikket mitt i vinduet
over vidda
og hviska at alt ville endre seg
Og gå bra

Så puster du meg i nakken,
Fanger friheten
I et hermetisk glass
Og alt jeg tenker, er alt jeg er
og var
Er borte

Du venter i døråpningen
Når øynene favner morgenlyset
Og minner meg om
at den nye dagen
Er for kort

Det er dine refleksjoner jeg ser
I mine barns øyne
Som gir skammen
fast bopel
På en adresse ingen andre kjenner
Men

Det er du som står i kampen
Det er du som bærer lyset
Det er du som velger håpet
Og klarer alt!

Det er du
Det er du
Det er jeg

Diktet er skrevet av av Liv 1980, medlem i Bipolarforeningen