Alltid på høygir – helt til motoren havarerte

Det er noe eget med å gå opp Løvebakken, gjennom smijernsporten og inn den lyse, tunge tredøren. Det er likevel når en først er gjennom sikkerhetskontrollen – litt som på en flyplass, men bare i mindre skala – at en først er ordentlig inne på Stortinget. Norges parlament.

Og der – ved skranken – står han allerede og venter. Iført en mørk blå dress med åpen jakke og lys skjorte, møter han meg med et fast håndtrykk og et varmt smil. Sammen går vi opp de ikoniske trappene mot Vandrehallen, et rom de fleste nordmenn har sett utallige ganger på TV. Her haster stortingsrepresentanter, statsråder, rådgivere og journalister mellom møter og voteringer. Og som nå noen turister på omvisning. 

For stillhetens skyld velger vi det minste av rommene tilhørende Stortingsrestauranten.

– Her var røykerommet tidligere, fullt av journalister og politikere om hverandre. Jeg ser bort på ham, og legger til: – Tidligere stortingspresident Jørgen Kosmo var alltid her, ler jeg. – Røyken lå tjukk og sev ut i korridorene. 

Blikra ser seg rundt og utbryter; – Å, er det sant? Det visste jeg ikke. Han smiler og spør om jeg vil ha kaffe. Jeg nikker. Et par minutter senere kommer han tilbake med to rykende kopper.  

Jone Blikra er fast møtende stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet fra Telemark og medlem av Transport- og kommunikasjonskomiteen. Før han kom til Stortinget, hadde han allerede levd flere liv – som blant annet politi, lensmann, privatetterforsker, FN observatør og ordfører. Men i dag er det imidlertid mannen bak titlene jeg ønsker å bli kjent med, og historien hans begynner ikke med diagnosen. Den begynner på en gård i Ryfylke.

Jone Blikra vokste opp i Midtbygda i Vikedal som odelsgutt og eldste av fire søsken. Rundt dem lå hus og gårder med besteforeldre, oldefar, onkler, tanter, fettere og kusiner. Det var et lite samfunn der alle kjente alle og stilte opp når det trengtes. Men da pliktene på gården var unnagjort, fortsatte eldste- gutten i full fart.

– Etter leksene syklet jeg rundt med aviser. Deretter var det ut og løpe. Jeg løp og løp, sier han og smiler.

De neste to timene blir det lett å forstå hvorfor Arbeiderpartiets parlamentariske leder Tonje Brenna beskriver ham som en varm og raus kollega. Han lytter, holder blikket og smiler ofte. Latteren sitter løst, men innimellom blir han stille før svarene kommer.

– Hadde han mer energi enn jevnaldrende? 

Han tenker seg om.

– Jeg har egentlig aldri sett på det sånn. Men når du spør … ja, kanskje. Jeg satt aldri stille.

Allerede som 14-åring fikk han og lillebroren ansvaret for gården da foreldrene var bortreist. Storebror tok seg av de tolv kyrne, lillebror grisene. Som 16-åring var han avløser på andre gårder. Men gårdsarbeidet var bare én del av hverdagen.

– Mamma pleide å si at jeg hadde «pissmaur i rompa». Mange år senere, da jeg fortalte henne om diagnosen bipolar lidelse, nikket hun og sa: «Nå faller brikkene på plass.»

Psykiateren mener Jone Blikra trolig har levd med bipolar lidelse hele livet. Når han ser tilbake, er det mye som faller på plass.

Det som slår meg, er at han aldri beskriver arbeidet på gården som et press. At all aktiviteten var utmattende.

– Alle stilte opp. På en gård må ting gjøres. Dyrene trenger mat, og kyrne må melkes.

Når han forteller hvor han hentet krefter, glitrer det i øynene. Mens andre gikk inn, søkte han ut – til skogen, svabergene eller elva. Der kunne han løpe eller stå i timevis med fiskestanga, gjerne i regn og ruskevær.

– Jeg likte å være alene. Det var der jeg koblet av og diktet historier. Det surret og gikk oppe i hodet konstant, sier han og rister på hodet når jeg spør om det ikke var slitsomt med et slikt konstant tankekjør.

– Nei. Jeg elsket det. Det var en måte å koble av på. Tid til å zoome litt bort og ut, og gå inn i meg selv, det trenger det fortsatt, påpeker han.

Når jeg spør om han husker perioder med tungsinn fra barne- og ungdomsårene, må han tenke lenge.

– Nei … egentlig ikke. Den første gangen jeg kan huske at jeg var ordentlig lei meg, var da det ble slutt med den første kjæresten min mot slutten av ungdomsskolen.

– Men ellers har jeg vært heldig og husker lite tungsinn, sier han og forteller om en ungdomstid fylt av dans, fest og latter. – Vi var litt gale, ler han.

Den aktive, mørkhårede gutten fra Vestlandet fortsatte å løpe da ungdomstiden gikk over i voksenlivet. Bare på nye arenaer. I motsetning til barne-og ungdomsårene, skulle den viktige alenetiden i skogen og med fiskestanga, etter hvert bli vanskeligere å finne.

Odelsgutten fra Ryfylke søkte på Politihøgskolen, og pliktåret førte ham til Kragerø. Planen var å reise hjem til Ryfylke igjen, men slik ble det ikke. Han forelsket seg, giftet seg, stiftet familie og ble værende. Men for ham var ikke en ni til fem-jobb og familieliv nok.

Blikra sa ja til alt spennende som kom i hans vei. Han jobbet som politi, lensmann i Drangedal og Nissedal, var privatetterforsker i Oslo og takket ja til å reise ut som FN-observatør til det tidligere Jugoslavia og senere på Vestbredden. Han engasjerte seg også i fagforeningen, frivilligheten og lokalpolitikken. Musikken la han heller ikke på hylla. Ei heller kreativiteten.

Selv om odelsgutten ikke lenger hadde like mye alenetid som i barne- og ungdomsårene, fortsatte hodet å skape historier og bilder. Etter hvert fant fantasien og kreativiteten også veien til scenen. Han skrev tekster til teater og underholdningsinnslag, og når korpset han spilte i hadde pause under konsertene, ble han selv igjen på scenen og underholdt.

– Fikk du aldri pause?

– Nei. Da de andre hadde pause, fortsatte jeg. – Jeg skiftet fra musikant til skuespiller og tilbake til musikant igjen på den samme scenen. Han humrer, snur hodet og løfter hånden til en hilsen når en partifelle dunker ham vennskapelig i ryggen på vei til nabobordet. 

– Du vet, jeg kjedet meg fort og hadde alltid lyst til å lære noe nytt. Hvis noen spurte om jeg kunne bidra, svarte jeg nesten alltid ja. Jeg kalte det bare for positiv energi, sier han. Han rister på hodet, blir med ett mer alvorlig og jeg ser det første triste draget over ansiktet hans. Tempoet fikk en pris.

Når Jone Blikra ser tilbake på disse årene, er han hard mot seg selv. Men, han forsøker verken å bortforklare eller skylde på diagnosen.

– Jeg var en egoistisk dust, sier han lavt.

Gutten fra Ryfylke som jobbet skift i politiet, tok også på seg ekstraoppdrag, verv og frivillig arbeid. Når arbeidsdagen var over, ventet derfor nye møter, prosjekter og oppgaver. Han ville være med på alt. Da han skilte seg fra sin første kone, giftet han seg raskt på nytt. Til sammen fikk han tre barn. Senere i sitt tredje ekteskap skulle han også få et par bonusbarn, som han kaller dem.

– Jeg brukte altfor lite tid på familien min, og aller verst var selvfølgelig dette for de to første konene jeg var gift med – og barna. Jeg tok dem ikke med, og jeg stilte ikke opp slik jeg burde, forklarer han, og blir med ett stille. Han ser ned i bordplaten. Som om han veier sine ord og tar sats for å fortsette. 

– Når du får ros fra alle andre fordi du står på dag og natt, er det lett å tro at du gjør alt riktig. De eneste som korrigerte meg, var de hjemme. Da opplevde jeg det bare som mas. Han rister svakt på hodet.

– Men det var jo de som stod meg nærmest som hadde rett. Det forstod jeg først senere.

Lenge fungerte dette enormt høye tempoet. Trodde han.

Han gikk på jobb, tok ansvar og sa ja når nye muligheter dukket opp. Utad så alt ut til å fungere. Under overflaten bygget belastningene seg opp. 

Opplevelsene fra FN-tjenesten hadde satt dype spor, og etter hvert fikk han diagnosen posttraumatisk stresslidelse.

Hans andre ekteskap gikk i oppløsning. Han mistet kontakten med barna i en periode, og forsøkte desperat å skape et hjem de skulle ha lyst til å komme til. Han kjøpte blant annet et hus han egentlig ikke hadde råd til, og pusset det opp slik at barna skulle få hvert sitt rom når de var hos ham. Økonomien raknet. 

Sorgen over å miste den daglige kontakten med barna ble tyngre enn han ville innrømme. Alkoholen ble en måte å dempe uroen på. Han beskriver det selv som å gå fra høygir til motorhavari.

Så kom kvelden da kroppen ikke orket mer. I sludd og rundt null grader satt han ute på trappa i bare bokseren. Han så ingen vei videre. Likevel gjorde han én ting riktig. Han ringte kjæresten. Hun som etter hvert ble hans tredje kone.

Kjæresten forsto alvoret umiddelbart. Hun hentet ham, kontaktet en psykolog og kort tid senere fikk han også hjelp av en psykiater.

– Jeg ønsket egentlig ikke å dø. Jeg var bare dypt fortvilet og visste ikke hvordan jeg skulle klare å leve videre, forklarer han. Den mørke stemmen er noe lavere – øynene er en smule blanke.

– Da jeg fikk diagnosen bipolar lidelse, forklarte det mye. Det ble starten på en selvransakelse og veien tilbake til et nytt liv. Målet var ikke lenger å prestere og oppleve mest mulig, men å leve best mulig med sykdommen.

Ett år senere, var den alltid så pliktoppfyllende mannen tilbake i 100 prosent stilling.

Når Jone Blikra ser tilbake på årene da livet raknet, er det én ting han er sikker på. Han kom seg ikke gjennom det alene.

– Det var først da jeg begynte å snakke om det som var vanskelig, at ting sakte begynte å snu, forklarer han og nevner kjæresten først.

Hun som forsto alvoret den kvelden han satt ute alene i sludd og kulde uten klær, er den samme han er gift med i dag. Dette var kvinnen som kom umiddelbart, fikk ham til behandling og ble en uvurderlig støtte, slik hun fortsatt er.  

Like viktig var menneskene rundt ham på jobb. I politiet jobbet de alltid to og to. Hadde han en dårlig dag, kunne han gå hjem. Kollegaene tok belastningen uten å få ham til å føle seg svak, og lederne møtte ham med både forståelse og forventninger.

– Jeg hadde en sjef som forsto, men som samtidig stilte krav. Han lot meg ikke gi opp. Jeg trengte begge deler, forklarer han.

Når han sier at det kunne gått skikkelig galt, mener han nettopp det.

– Mennesker som havner i en slik situasjon, kan begynne å selvmedisinere seg eller søke stadig sterkere kick. Når grensene allerede er flyttet langt, kan konsekvensene bli alvorlige. Han blir stille et øyeblikk.

– Jeg var heldig. Jeg hadde mennesker rundt meg som grep inn, påpeker han og understreker at både støtten fra menneskene rundt ham og profesjonell hjelp ble avgjørende.

Da Jone Blikra første gang valgte å være åpen om diagnosen overfor kolleger i politiet og senere i stortingsgruppen, visste han ikke hvordan de ville reagere.

Responsen gjorde inntrykk. Alle ønsket å ha ham med videre og la til rette for at han kunne fortsette i jobben. Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Tonje Brenna, beskrev åpenheten som modig og uttrykte håp om at historien hans kunne gi andre mot til å be om hjelp. Andre stortingsrepresentanter og kolleger har også åpnet seg om sine historier – enten det har gjaldt dem selv eller andre de står nær.

Da han senere også lot seg intervjue i aviser om økonomiske problemer og diagnosen, skjedde det noe han aldri hadde sett for seg. Hundrevis av mennesker tok kontakt. Noen kjente seg igjen. Andre takket ham for å sette ord på det de selv aldri hadde klart å si høyt. Flere fortalte at åpenheten hans hadde gjort det lettere å søke hjelp.

– Da skjønte jeg at dette handlet om noe mye større enn meg.

I dag beskriver Jone Blikra livet som godt.

Kontakten med barna er blitt tettere igjen. Familien betyr mer enn noen gang, og årene med sykdom har gitt ham et nytt blikk på både seg selv og livet. 

Han betaler fortsatt ned gjelden gjennom trekk i lønnen, og på grunn av gamle betalingsanmerkninger, nektes han fortsatt vanlig mobilabonnement til 99 kroner. Likevel beskriver han den økonomiske situasjonen som veldig bra. Med både god stortingslønn og pensjon har han fått en økonomisk trygghet tilbake som var utenkelig i de tyngste årene.

Men selv om han nå lettere klarer å regulere og å leve bedre med bipolar lidelse, er heldigvis ikke engasjementet til odelsgutten fra Ryfylke borte. 

– Det kommer nok alltid til å være en del av meg, sier han og smiler.

Forskjellen er at han kjenner seg selv langt bedre enn før. Han kjenner faresignalene når tempoet blir for høyt, og vet at balansen ikke kommer av seg selv.

– Jeg må passe på meg selv. Det er ikke noe jeg tenker på innimellom. Det er noe jeg lever med hver dag.

Han har også funnet tilbake til noe av det som ga ham ro allerede som barn – alenetiden.

På kjøreturene mellom Kragerø og Oslo, i pendlerleiligheten eller på en gåtur i Oslos gater, lar han fortsatt tankene arbeide.

– Jeg pleier å si at jeg lar hodet gå litt, sier han og ler.

Tankene får lov til å vandre. Han bygger historier, sorterer inntrykk, planlegger og rydder opp. Blant annet tenker han gjennom hvem han skal møte og hva det vil kreve av ham.

– Jeg er for eksempel elendig på navn, så jeg lager ofte bilder av folk jeg skal møte. Da husker jeg dem lettere. Han humrer og forklarer at humoren da også en viktig del av måten han møter livet på. Blikra forteller tydelig lattermildt og med sin litt dype røst, at mennesker han skal møte i debatter eller i møter ofte blir til figurer eller dyr i hodet hans.

I tillegg passer han på de mer konkrete tingene. Han går tur, lytter til podkaster, baker og oppsøker naturen når han trenger å senke tempoet. Han bruker medisinene han har fått forskrevet, og opplever at de holder de største svingningene i sjakk. Og selv om han i dag ikke lenger har kontakt med en psykiater, vet han at hjelpen er der dersom han skulle trenge den igjen.

Og kanskje viktigst av alt: Han lar ikke lenger mennesker rundt seg stå utenfor.

Når jeg ber ham gi ett råd til andre som lever med bipolar lidelse, trenger han ikke lang betenkningstid.

– Ikke skam deg. Vi må slutte å stemple oss selv.

Han lener seg litt fram.

– Diagnosen er kun en del av oss, og du er like mye verdt som alle andre. Be om hjelp om du trenger det. Det finnes mennesker som ønsker å hjelpe deg, og du trenger ikke stå alene.

Kaffekoppene er tomme. Vi går ned de samme trappene vi gikk opp tidligere på dagen. Vi hilser på lederen for det største opposisjonspartiet. Hun smiler når vi går forbi. Det er tydelig at Jone Blikra er godt likt på tvers av partilinjer.

– Da sees vi på Arendalsuka, sier jeg, og får lyst til å gi ham en klem, men lar være. 

Han har forklart at han med årene har blitt en klemmer, at kona har lært ham det, men tenker jeg må være litt profesjonell. Likevel, før jeg går gjennom sikkerhetsslusen og ut, snur jeg meg;

– Du, Jone …? Du fortalte at du lager bilder av mennesker du møter. Har du noen eksempler på hvordan du har tegnet opposisjonspolitikere eller partifeller? Jeg er usikker på om han vil dele, men det er jo lov å spørre. 

Han ler og rister på hodet før han sier at det må han holde det for seg selv. Skuffet spør jeg ham om han er helt sikker.

– Vel, hun vet det og jeg kan jo dele det. Tonje er en Duracell-kanin i sykepleieruniform. Hun er aktiv, høyt og lavt, men har en masse omsorg. Vi ler og jeg klarer ikke å slippe temaet.

– Er jeg tegnet som et dyr eller noe annet rart da? Siden vi nå har pratet mye på telefon, møttes nå og skal delta i samme panel under Arendalsuka?  Han ler igjen.

– Nei. Ikke som et dyr. Du svever på en sky, du.

Jeg ser spørrende på ham.

– Du bare svever litt over ting. Rolig. Observerende. Det er noe lyst over deg. Ikke som en engel, altså, smiler han. Vi bryter begge ut i latter.

– Og ikke som en djevel heller, skyter han raskt inn.

Jeg ler fortsatt idet sikkerhetsslusen lukker seg og vi går hver til vårt. Jeg ut i sommersola i Oslo, han tilbake til kontoret sitt på Stortinget.

Det er lett å se at den samme aktive gutten, som en gang fant ro i alenetiden og lot fantasien løpe fritt, fortsatt er der. Selv om gutten er blitt eldre, det mørke håret lyst og kulissene en anelse annerledes.