Er det forskjell på mental og følelsesmessig alder?

Ute blant folk er mitt indre usynlig.

Et skuespill pågår, hvor jeg er hovedpersonen.

Jeg er engasjert i det frivillige, hjelpsom og vennlig. Applausen min er tilbakemeldingene på tingene jeg gjør. Jeg unngår konflikter, men reagerer sterkt på urett. Utad er jeg engasjert og inkluderende.

Hjemme igjen, sitter jeg alene, med tårer i øynene og føler meg som den verste falske personen. 

Inne i sjelen min klarer jeg ikke gi noen applaus for mine meninger og handlinger. Selvfølelsen er totalt fraværende, hvor speilbildet av seg selv gjør meg uvel. Jeg føler meg falsk og feig, da jeg ikke står opp for meg selv og mine meninger. Jeg har jevnlige samtaler med psykolog, hvor dette er samtaleemne.

Etter 20 år i psykiatrien lurer jeg på om det kan være forskjell på alderen og forståelsen på hva hjernen prosesserer, og hva hjertet føler. Klokskap til å vite hva som er rett for meg selv er tilstede, men hjertet og sjela forstår ikke budskapet. En indre konflikt på hva som er riktig for meg.

Det er her jeg føler det er stor «aldersforskjell». Mange timer med forskjellige behandlinger har laget et stort og innholdsrikt kart over meg selv. Dette har gjort meg innsiktsfull og klok. Motstykket er hva kroppen, hjertet, sjela og ryggmargsrefleksen oppfatter.  Det er her jeg står fast og er fortvilet, frustrasjonen er enorm, og driver meg til vanvidd.

Hvis jeg tar problemstillingen opp med venner, blir det bare verre. Verre fordi jeg har alle svarene på mine egne spørsmål, men klarer aldri å forklare hvorfor jeg sitter her og gråter av fortvilelse. Føler meg totalt handlingslammet og ennå mer ensom da jeg heller unngår å ta opp temaet, og fortsetter spiralen med skuespill og selvpining. Dette er totalt utmattende!

Dette innlegget har jeg skrevet for meg selv, og ønsker å dele disse ordene. Dele for å høre om det er flere som kjenner seg igjen.