Lysende Lene

Lene vokste opp i Sandnes sammen med mor, far, storesøster og lillesøster. 59-åringen beskriver en fin oppvekst med både venner og en sammensveiset og omsorgsfull familie. Allerede som 19-åring startet Lene i arbeidslivet da hun ble innleid til Equinor. Her bistod hun med regnskap og andre administrasjonsoppgaver. Som 24-åring ble hun fast ansatt.

Ved siden av jobben stiftet Lene selv familie og fikk tre sønner. Familien slo seg ned i Sandnes. I en lengre periode var tilværelsen tilsynelatende i balanse. Men det var på overflaten. Lene fikk fødselsdepresjon og slet mer og mer psykisk. Ektemannen så at hun slet, men i fare for å belaste familien og uroe barna, delte hun ikke sitt indre kaos med andre enn ham. Etter hvert fikk hun flere maniske episoder, mistet impulskontroll og flyttet fra mannen en periode. Da hun etter hvert også selv innså at noe var galt, oppsøkte hun helsevesenet.

Som 36-åring fikk Lene diagnosen bipolar lidelse.

– Hva var det som gjorde at du gikk til legen?

– Det hadde vært mye tankekjør som ble til depresjoner. Jeg begynte å bli sensitiv for lys og lyder, og klarte ikke å koble ut alle impulsene rundt meg. Jeg tok inn alt samtidig, forteller hun.

For å forstå hvordan den bipolare lidelsen oppleves for Lene, har hun én konkret situasjon å sammenligne symptomene med. Se for deg at du sitter på kafé. Det er folk ved alle bordene rundt deg. Det er mye støy. Noen prater sammen, andre er på telefonen eller skriver på pc. Ved kassen tas det bestilling etter bestilling. Vanligvis skiller hjernen mellom de ulike sanseinntrykkene. Fokuset ditt ligger på samtalen du har eller i det du gjør. Dette gjelder ikke for Lene. Hennes hjerne nyanserer ikke inntrykkene. Den tar inn alle lyder, alt lys, hver samtale og hver bevegelse i like stor grad. Over tid blir det å leve uten å kunne dempe eller justere sanseinntrykk, ekstremt krevende.

Da Lene i 2003 oppsøkte helsevesenet, fikk hun rask og god hjelp. Hun forteller at både ektemannen og alle behandlerne har vært en stor støtte hele veien. Lene smiler når hun forteller om den første behandleren hun hadde i hele 14 år, og lyser opp på spørsmål om den som følger henne opp nå.

– Jeg går jevnlig til behandling, men nå holder det med annenhver måned. Likevel vet jeg at jeg alltid kan ringe, hvis noe skulle endre seg. Å vite at jeg har noen, gir ro. Det er en stor trygghet for meg, forklarer hun.

Da Lene fikk diagnosen i slutten av 30-årene, ble hun 50 prosent sykemeldt. For Lene ble det viktigere å leve roligere, og å minimere stressende situasjoner. Dette var vanskelig å få til på jobben. Hun forteller om en arbeidsplassen med åpent landskap, og en kaffestasjon som hele tiden lagde støy. Selv om hun brukte hodetelefoner, opplevde hun at det å ikke ha egen plass gav henne en indre uro. Heldigvis viste sjefen forståelse, og hun fikk etter hvert sin egen, faste plass på kontoret.

På spørsmålet om hvordan hun opplever at samfunnet forholder seg til psykisk helse, er Lene tydelig;

– Foreløpig er det mest prat og lite handling. Bedrifter snakker så fint om å inkludere og tilrettelegge. Samtidig er de opptatt av gode resultater, og da «tørr» de ikke å gi personer med ulike utfordringer en sjanse, i fare for at det vil trekke ned prestasjonen.

Lene påpeker at hvilke muligheter du får på arbeidsplassen, avhenger av lederen du har. Hun forteller at hun selv har kjent på kroppen hvordan “de med makt” påvirket både hennes arbeidshverdag og arbeidsforhold.

– Da jeg fikk en ny leder som ikke ville tilrettelegge for meg, ble det etter hvert veldig vanskelig å samarbeide. 

Lederen begrunnet avgjørelsen med at hvis én ansatt fikk tilrettelegging, kunne det fort eskalere til at «alle» måtte få det. Å bli behandlet på den måten føltes både sårt og urettferdig, sukker Lene.

Det å sykemelde seg satt langt inne. Lene forteller at hun ikke ønsket å belaste kollegene unødig. Likevel, hun ble med tiden så mye sykere og yrkeskarrieren tok slutt.

– Jeg ble så dårlig at jeg ikke hadde krefter til å kjempe mot lederens ønske om å få meg ufør, forklarer hun. 

– Hva mener du arbeidslivet trenger for å faktisk bli mer inkluderende?

– De trenger å vite at mennesker med ulike diagnoser er gode ressurser, bare det blir tilrettelagt litt for oss.

Trekker vi en tidslinje gjennom Lenes liv, finner vi flere dype skår. På 20 år har hun mistet mye. Etter å ha blitt sykemeldt i 2003, ble hun mot sin egen vilje, 100 prosent ufør i 2020. Dette stjal en stor del av Lenes identitet og tilhørighet i jobbfellesskapet. Mellom dette mistet hun brått ektemannen i 2017, faren i 2019 og lillesøsteren til selvmord fem år senere.

Spesielt det å miste ektemannen etter et 30 år langt ekteskap, ble en brå og vond overgang fra å alltid ha hatt støtten hans. Sorgens smerte satt seg derfor i kroppen, og ensomheten ble voldsom.

– Det var tøft å bli alene, forteller Lene, med et alvorlig drag over ansiktet.

I Lene brenner det en flamme det er vanskelig å ikke bli bergtatt av. Hun vil leve – finne lys. Tilfeldighetene gjorde at hun i 2018 meldte seg på et åpent seminar om sorgarbeid, i regi av den svenske Anders Magnusson. I året mellom tapet av mann og far, sertifiserte Lene seg selv til å jobbe med sorgarbeid. Metodene og teknikken hun lærte seg, har blitt noe av det viktigste i livet hennes.

– Mye av det jeg har opplevd er sorg. Enten det er død, et samlivsbrudd, vennskap som brytes eller det å miste jobben. Sorgen setter seg i kroppen, og vi må jobbe med den for å gå videre i livet, forklarer hun.

Det blusser opp et engasjement i stemmen til Lene når hun snakker om sorgarbeidet. Hun har hatt stort utbytte av teknikkene fra kursene i både egne sorgprosesser og i arbeidet som frivillig for Bipolarforeningen. Det er særlig én øvelse hun ser stor nytte av å lære videre. Oppgaven går ut på å skrive et brev til en person, eller hendelse, som har satt dype spor i deg. Når brevet er skrevet, velger du om du vil lese det opp høyt for andre, eller kun ønsker å lese det for deg selv.

– Sorgarbeid handler mye om å gi slipp, akseptere at ting ble som de ble og å gå videre. Gjennom å prosessere følelser og minner som har satt seg i kroppen, lærer du deg å godta, på godt og vondt, påpeker hun.

Det var en venninne av Lene som for fem år siden tipset Lene om Bipolarforeningen. Hun husker fortsatt det første møtet, og lettelsen over å ikke måtte forklare hva diagnosen bipolar lidelse kan innebære.

– Gjennom Bipolarforeningen treffer jeg mennesker jeg kan stole på. Det er nye og gamle medlemmer, og alltid noen å snakke med som forstår deg, smiler hun

– Hva har foreningen betydd for deg og livskvaliteten din?

– Bipolarforeningen er sikkerhetsnettet mitt – en påle jeg kan støtte meg på. Det kjennes både trygt og givende å være medlem. De ivaretar meg, samtidig som at jeg får bruke egne erfaringer til å hjelpe andre. Vi er en fin gjeng, vi som jobber sammen i foreningen, forteller Lene. Det syns på kroppsspråket at fellesskapet betyr mye for henne.

– Hva kan vi som ikke er medlem lære av arbeidet og verdiene til Bipolarforeningen?

– De prøver å se enkeltmennesket. I foreningen er vi opptatt av å være fleksible og åpne i tilnærmingen vår til andre, fremfor rigid og fordomsfull, forklarer hun.

Lene har tatt mestringskurs, og jobber som leder for flere åpne treff i regi av foreningen. I tillegg er hun også aktiv innen andre foreninger for psykisk helse. Alt dette har gitt henne mening i tilværelsen, i tillegg til familien.

Lene finner mye glede i å være sammen sønnene, og å få være farmor. Å ha hund gir også mye selskap i hverdagene. På spørsmålet om hvordan livet hennes ser ut nå, brer det seg et smil over ansiktet hennes.

– Nå ser livet bra ut. Jeg har god dialog med alle tre sønnene mine, og vi gjør fine ting sammen.

Selv om Lene har kjent på livets og dødens ubarmhjertighet mange ganger, har hun en sjeldent varm utstråling. Det hviler ro og trygghet rundt henne. Er det tryggheten om at hun har sin flokk, som gjør at det lyser rundt henne, mon tro? Fra å oppleve tapet av jobben som en stor sorg, har hun fått et nytt blikk på tilværelsen.

– Hadde jeg vært i fast fulltids jobb, kunne jeg ikke ha vært frivillig og hjulpet andre mennesker så mye som jeg gjør i dag. Jeg har gått fra å selv trenge hjelp, til å få hjelpe andre, avslutter hun med et stort smil.