Kan film føre til bedre behandling?

Ved å sammenligne det de ser på filmen og pasientens tilstand der og da, vil behandler kunne få en likere oppfatning av hvordan pasientens tilstand ser ut for de pårørende.

Til tross for behandling er risikoen for tilbakefall ved bipolar lidelse mellom 39,3 og 55,2% (Vázquez et al. 2015). Når det oppstår maniske episoder, er innleggelse ofte nødvendig (Kupka et al., 2015). Under innleggelse opplever pårørende ofte mangel på kommunikasjon og involvering i behandlingsprosessen, i tillegg vurderes pasientens fremgang og tilfriskning på forskjellig måte av fagfolk som arbeider på behandlingsinstitusjonen og av pårørende til pasienten (Testerink et al. 2018).

Forskjellene i oppfattelse av situasjonen mellom pårørende og fagpersoner ved behandlingsinstitusjonen kan skyldes forskjellig perspektiv. Referansepunktet for pårørende er deres familiemedlem i normalsituasjon, mens fagfolkene sitt referansepunkt er personens tilstand ved innleggelse. Derfor er det viktig at behandlere kjenner pasientens daglige aktiviteter og vaner når han eller hun er i normal tilstand og opptrer i tråd med det. 

Med bakgrunn i dette ble det startet et prosjekt av forskere i Nederland med sikte på å overvinne denne forskjellen i perspektiv og skape et felles bilde av tilstanden til pasienten. De har funnet ut at det er formålstjenlig for pasienter med bipolar lidelse å lage en film av seg selv i stabil/ normal tilstand slik at behandlingspersonell kan ha lik oppfatning av hvordan denne tilstanden ser ut for de pårørende. 

Filmen kan lagres i den elektroniske pasientmappen eller bli overlevert av pasienten/ pårørende til de ansatte ved behandlingsinstitusjonen når pasienten blir innlagt. Det har nemlig vist seg at behandlingspersonell gjerne vil skrive ut pasienter tidligere enn de pårørende fordi de opplever dem som friskere enn når de blir innlagt, mens pårørende mener det er for tidlig.

Ved å få et likere bilde av hvordan personen med bipolar lidelse oppfører seg når den ikke opplever alvorlige svingninger vil det være lettere for de som behandler å vurdere når vedkommende er frisk nok til å skrives ut og på den måten også minske forekomsten av stress både for pasienten og for de pårørende.

Filmen trenger ikke være lenger enn 10 minutter. I filmen beskriver pasienten sin normale hverdag og rutiner, snakker om jobben sin, hva de gjør på fritiden og snakker om ting som er viktig for dem. Behandlere vil se hvordan pasienten samhandler med andre og få et innblikk i personens liv og karakter. Filmen bør spilles inn hjemme siden man slapper mest av der og behandlere vil få et mer riktig bilde av personen.