Du Bipolare lidelse

Bipolar lidelse, eller manisk depressiv lidelse heter du. Du er verdens beste venn og du er djevelen sjøl. 

Noen dager er du her, andre dager har du ferie. Men bare ferie, for jeg VET at du kommer tilbake. Spørsmålet er bare når, og med hvor mye krefter du har samlet til neste comeback. Du viser deg med ujevne mellomrom. Jeg har stadig forsøkt å finne ut hvilke turnus du følger, men du snor deg unna hver gang jeg tror jeg har grepet på arbeidstidene dine. Noen ganger er du så fjern at jeg tror du har gått deg vill og ikke finner veien tilbake til oss. Akkurat da står du å banker på døren vår, og du vil inn.

Du er VÅR beste venn og fiende. Du tar veien om min kjære, men du kommer stadig og skumper borti meg også. Du er så rå og kraftfull at det er umulig og ikke bli smittet, om så bare bittelitt. Hver gang du gjør din éntre, gjør jeg det som står i min makt for å slippe unna. Jeg distraherer deg med gode tanker, mitt beste våpen så langt. Jeg bruker logikkens sverd, og lager rifter i deg. Og - jeg henter frem det jeg kan samle sammen av din kryptonitt; jeg setter situasjonen du skaper i perspektiv. Gleden, fornuften og perspektivet til tross. Du setter alltid et spor i meg også, når du har herjet i Per sin kropp. Derfor er du vår. Enten jeg vil det eller ei, så lenge jeg lever. For så lenge jeg lever skal jeg og Per ha det bra sammen, sånn som et kjærestepar har. Og så lenge Per lever, kommer du på visittene dine. En ubuden gjest som for alvor vekker til live et slagord inni meg; ”If you can’t beat them, join hem”.

Noen dager er du en fryd å henge med. Du finner frem livsgnisten i både meg og Per. Du loser veien frem til et rikere friluftsliv. Du viser oss nye prosjekter og du henter frem en enorm tiltakslyst i oss. Gjennomføringsevnen du bringer inn er fenomenal! Du viser vei til prosjekter som har ligget en stund, som du gjerne skulle hatt ferdigstilt. Du gir oss energien til å få det gjort helt ferdig. Du skaffer oss kajakker, og får oss ut på vannet både tidlig og sent. Du gjør Per rasende effektiv på arbeid, og du har servert han en vanvittig beundringsverdig arbeidsmoral. Du gjør at han leker så vakkert og oppriktig med barna. Du tar veien om Per og får barna til å le og glede seg så hjertelig. Du får oss opp i klatreveggen og du får oss til og omsider få malt ferdig uthuset. Du får oss ut på finn.no i tide og utide. Du setter snakketøyet i full gir- innimellom kan du gi meg gnagsår i ørene. Men jeg elsker det. Det fineste du gjør er når du leiter frem de vakreste smilene til Per. Da smelter jeg. Jeg kan til og med ta meg i å ønske at du kom innom oss oftere. Men det er ofte rett før jeg kommer på at du også har en ond side. Da ringer varsellampene i meg.

For så, som oftest rett etter at de vakreste smilene har vist seg, gjør du helomvending. Du snur kappen. Jeg ser det først i øynene til Per. Øynene blir svarte og tomme, med verdens største bæreposer under seg. Du viser den siden jeg hater aller mest ved deg. Du viser hat, sinne, ekstrem sårhet, fortvilelse og frustrasjon. Du drar ut energien av Per, slik en tryllekunstner drar endeløse tøystykker ut av ermet. Du viser min kryptonitt gjennom Per; håpløshet og likegyldighet. Jeg hater det. Jeg gråter både inni meg og utenpå. Vi jobber begge så hardt vi bare kan. Jeg ler med deg, aldri av deg. De gangene jeg ler av deg, eller blir sint på deg- ja, da! Da formerer du deg ekstremt fort. Du blir stor og sterk, og du overmanner oss totalt! Da henter du frem tårene, sinnet, frustrasjonen og sårheten i meg også. Da har du vunnet, om så i noen minutter, før jeg tar ledelsen igjen; jeg ser deg i perspektiv. Jeg ser hvor brått stemningen ble endret med en gang du kom inn i kroppen til Per. Jeg bruker de små kreftene jeg har igjen etter kampen med deg, til å distrahere deg. Jeg gjør ting som gjør meg og barna glad. Jeg støtter Per så godt jeg kan. Jeg stryker deg med hårene og jobber godt ikke å provosere deg. Så, når du er fornøyd, drar du på ferie igjen. Noen ganger etterlater du oss nesten uberørt. Noen ganger er jeg og Per totalt utmattet. Da må vi bruke noen timer eller dager på å hente oss inn igjen.

Ikke mange har sett ditt sanne ansikt. Du er slu og sleip. Som regel ser andre deg som aggresivitet og sinne, hvis de får se deg i det hele tatt. For du vet å gjemme deg unna når andre er tilstede. Da føler jeg meg veldig alene- for jeg vet jo at du er her ett eller annet sted. ”Heldigvis” vet mange godt at du eksisterer, noen bedre enn andre.

Du gir oss så å si ingen stillingsinstruks- jeg må alltid gjette meg til hvorfor du kom akkurat nå. Ofte kommer du på grunn av at det skjer mye negativt om dagene, som fører til stress. Du snur opp ned på døgnrytmen til Per. Du vrir nattesøvnen i alle retninger, og etterlater ofte Per i en labyrint på jakt etter den O store Søvnen. Du har dessuten tidligere gjort et realt forsøk på å sette Per i økonomisk knipe, men den er vi på god vei til å overvinne nå. Fordi- jeg og han er sterkere enn lille deg på dette feltet- sorry. Men du forsøker ofte å gå seirende ut av denne kampen når du kommer på besøk. Du får det aldri til. For når du har vært i vårt hus, i vårt sinn og i Per sin kropp- da henter jeg eller vi frem noe positivt ut av besøket ditt. Hver bidige gang! Vi snakker om deg og vi reflekterer rundt det du representerer for oss. Noen ganger må Per summe seg lengre enn andre ganger før han er klar til å fortelle. Uansett- vi vokser som par. Vi snakker om det du bringer med deg av ”gaver”, slik at du blir svakere for hver gang. Vi lager sterkere lås på døren inn til oss. Den har bidratt til at du viser deg langt sjeldnere enn du gjorde da jeg ble kjent med deg, for et knapt år siden. Du kommer også med langt mindre krefter enn du gjorde for et halvt år siden. Det er jeg evig takknemlig for!

Du bringer frem så mange følelser i oss! Du sender oss rett i himmelsk ekstase og du gjør at døden kommer skremmende nærme til tider. Da jeg ble kjent med deg via Per var døden alt for nærme syns jeg. Nå har du pakket døden sammen og byttet den ut med noen langt mildere virkemidler. Takk!

På bare ett eneste besøk kan du gi meg alle følelsene som finnes på hele jorden. Det er utrolig slitsomt. Men det er samtidig utrolig berikende. Jeg får vel bare være pent takknemlig for at du gjør vårt samliv ganske så spennende!

Du er elsket og du er hatet. Jeg ler med deg og jeg gråter av deg. Jeg gråt av deg nå nettopp faktisk. Du var litt ekstra sår, og jeg tråkket deg på tærne. Unnskyld.

Jeg og min kjære har på en eller annen vakker måte lært oss å leve med deg. Vi har forsonet oss mer og mer om at vi alltid kommer til å se til deg. Jeg har funnet min mann, og han sin kvinne . Per har vist meg hva ekte kjærlighet er. Og den gaven er så uendelig mye større enn deg på dine verste dager. Jeg vet at forholdet mellom meg og Per aldri er bedre enn det er på de verste dagene vi må tilbringe sammen med deg - det svakeste leddet. Jeg vet at når jeg velger han, så følger du med som en loppe på lasset. Men jeg elsker Per over alt, og da får jeg vel bare elske deg også.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.